Bella

Forrige helg tok jeg meg høstens første tur hjem til gards, og hvor godt og viktig dette var for meg! Jeg merket hvor sårt jeg trengte å komme meg litt vekk fra storbyens slitsomme mas og strevsomme dager og heller komme hjem til mamma og pappa for ro, familiekvalitetstid og selvoppbygging. Det var så verdifullt. Jeg ble hentet i Hokksund forrige torsdag, og jeg fikk snakket med mamma og pappa om sykehusbesøket jeg gjorde den dagen, som beskrevet i forrige innlegg. Deres støtte og råd betydde så mye for meg, og de anbefalte meg å ta operasjonen. Jeg syns fortsatt det er et vanskelig valg, jeg vet egentlig ikke om jeg har bestemt meg enda heller. Dette var første gangen jeg var hjemme siden Simba døde, og det var rart å ikke møte ham ved inngangsdøren ventende på mat etter flere timer alene og uten selskap av oss mennesker. Simba var blitt gravlagt ikke langt utenfor huset, under lindetreet. Han hadde ikke fått noen gravstein enda, så mamma og jeg bestemte oss for å lage en til ham ...

"Skitt, så var jeg tilbake igjen. Det var sterkere enn jeg hadde trodd å møte den samme parkeringsplassen og bygningen igjen. Forrige gang jeg var her på A-hus var for to år siden da jeg skulle operere kneet mitt for andre gang, og jeg merket hvordan tankene tok meg med tilbake i et sterkt tilbakeblikk. Det er sårt å være tilbake igjen, for det kjennes ut som et nederlag. Jeg har feilet i opptrening og jeg har skuffet alle - inkludert meg selv - med at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på meg selv. Med blanke øyne mens jeg måtte ta meg sammen for ikke å miste meg selv helt, fant jeg endelig veien dit jeg skulle og kunne sette meg ned på venterommet. Det verste med denne timen er at jeg vet jeg ikke kommer til å bli glad for utfallet uansett hva det blir. Enten vil jeg ikke bli tilbudt operasjon, og jeg må fortsette å leve med klikkingen og smerten i kneet som jeg allerede gjør til daglig nå. Eller så vil jeg bli tilbudt operasjon, og da er jeg tilbake i en ny rehabilite...

I dag har det en vært en så nydelig dag! En rolig og bekymringsløs søndag til selvoppbygging, glade tanker og gode følelser. Jammen er det viktig med slike dager også! Jeg valgte å ta en treningsøkt i dag, og det var en overraskende fin treningsøkt! I de siste ukene har treningsmotivasjonen min vært laber. Jeg trener uten indre lyst, og jeg har nesten mistet håpet om at jeg en gang skal bli frisk nok i knærne til å trene det jeg ønsker og har lyst til. Tanker som "hvorfor gidde? Jeg blir jo ikke noe bedre uansett" har drept gleden min ved trening, og det har vært et forferdelig slit å finne veien til treningssenteret. I dag var det likevel ikke så ille å trene styrke, og jeg fikk kjørt harde øvelser uten store knesmerter. Det er jo gøy når jeg kan legge på flere kilo på apparatene etter bare siden begynnelsen av samme uke! På kvelden skulle jeg være medliturg på MERs Gudstjeneste for Unge Voksne (GUV), og jeg har alltid tenkt på det som en spennende og givende arbeid. Da...

I går formiddag fikk jeg vite at Simba er død. Han døde en gang i løpet av tirsdagen. Han hadde gått ut av luken på mandag kveld og siden hadde ingen sett ham. På tirsdag kveld hadde mamma og pappa blitt bekymret for ham og gått ut på terrassen og ropt etter ham. Da hadde mamma funnet ham liggende i sofaen, helt stiv og kald. Og død. Jeg hadde akkurat vært ute på et ærend i Oslo og var på vei hjem da jeg fikk beskjeden. Jeg hadde gått av på bussholdeplassen og skulle til å gå hjem da mamma skrev på messenger til Analin og meg at hun hadde en alvorlig nyhet til oss. Jeg begynte å gråte momentant da hun skrev at Simba var død. Min kjære Simba. I 12 nydelige år var du hos oss. Vi hentet deg i Sigdal etter annonse på det tidligere Viva-senteret i Vikersund, og vi dro straks og hentet deg. Dette skjedde rett før Analin og jeg skulle på den årlige turneen til Tyskland med Heggen Gospel, og vi ville nesten ikke dra da vi heller ville være hjemme sammen med deg. Tenk at det har gått 12 år....

Hei igjen! For et par uker siden lastet jeg ned en appen "Smule" som gjør det mulig for meg å synge med instrumentalversjoner. Det er ikke i studio, kun med headset over mobil, så kvaliteten er ikke helt på topp. Men bare å ha denne muligheten syns jeg er utrolig gøy! Her kan dere finne et opptak jeg tok da jeg sang "Part of your world" fra Den Lille Havfruen. Jeg hadde ikke varmet opp, noe du kan høre på diverse partier, men artig læll! Gjerne stikk innom linken og lytt til min versjon av denne nydelige Disney-sangen! https://www.smule.com/p/1575644711_3131763686 - Bella.

Her om dagen kom jeg plutselig over en kronikk. En kronikk som satte i gang tanker i meg som jeg tenker på en gang iblant. Ikke slik at det tærer meg innvendig, men som jeg syns er vanskelig å finne svar på. Spørsmål hvor det som virker rett i mine øyne, kan virke feil i andres øyne. Er jeg norsk? Er jeg filippinsk? Hvor tilhører jeg egentlig? https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAGnjK/Er-jeg-norsk--Kaveh-Rashidi I motsetning til forfatteren av kronikken er jeg født i et annet land, i Filippinene. Likevel er jeg adoptert, jeg har norske foreldre, og jeg har norsk statsborgerskap. Siden jeg ble adoptert da jeg bare var ni måneder gammel, husker jeg ingenting fra min tid i Filippinene, og for meg har hele livet mitt vært her i Norge. Helt fra da jeg var liten følte jeg meg ikke som noe annet enn norsk - frem til noen gutter litt eldre enn meg påpekte at jeg ikke hørte hjemme her og at jeg skulle pelle meg tilbake dit hvor jeg kom fra. Først da ble jeg var på at selv om jeg ...

Så var dagen endelig kommet! Mammas 60-årsdag entret våre føtter, og jeg gledet meg over alle mennesker, overraskelser og gleder som skulle møte familien vår den dagen! Dagen begynte med å forberede huset og oss før gjestene kom. Bord måtte dekkes på, i-siste-liten-varer måtte kjøpes, kaker måtte pyntes, badet måtte vaskes og gavene måtte fullføres. Linnie og jeg var også kveldens toastmastere, og vi måtte ferdigsnekre kveldens taler. Vi var seks i huset som skulle dusje og styles for 70-talls discofest, og vi måtte vente tålmodig for tur på badet. Maten fra Anne Kats catering kom som avtalt, og vi hentet inn maten som vi hadde bestilt. Kl. 17 var vi så å si i mål med alt vi trengte å være i mål med, og gjestene kunne bare komme! Jeg prøvde meg mange ganger å sminke meg i 70-talls stil, og først kvelden før den store dagen ble jeg fornøyd. Bare synd at jeg syns denne sminken ble mer vellykket enn den jeg la på selve festdagen, hehe. Linnie og meg i 70-talls stil! Burs...

Her om dagen så jeg filmen "The Impossible" fra 2012. Den er basert på en sann historie fra en familie som overlevde tsunamien i Øst-Asia i 2004. Det var en sterk film og fikk meg til å sette livet i perspektiv. Jeg husker (obs; spoiler alert!) at jeg ble rørt til tårer da hele familien ble gjenforent etter den forferdelige naturkatastrofen. At det å være hele familien samlet igjen var deres største og inderligste ønske, var absolutt ikke utenkelig. I sommerferien da jeg var hjemme hos mamma og pappa og hadde omtrent daglig kontakt med med tvillingsøsteren min Linnie, merket jeg hvor lett det var å ta for gitt noe som kan være det største ønsket for andre. Det er ofte når noe blir borte at man merker hvor mye man setter pris på det. Jeg har i over 10 år slitt med knærne mine, og nå er jeg inne i nok en runde med knesmerter. I løpet av hele sommerferien gjorde det vondt å gå, og jeg følte jeg ikke kunne stole på at kneet klarte å bære kroppsvekten min. O m kneet var stabilt...

Hei! Beklager for lite oppdateringer i sommer. Jeg har tilbrakt særdeles lite tid med dataen min de siste ukene (sett bort ifra for å koble den til TV'en for filmer eller serier). I dag har jeg min første feriedag i mine siste to sommerferieuker, og dette trenger jeg virkelig så sårt. Kneet har igjen blitt vondt, og jeg gråter innvendig, for jeg vet ikke hva dette innebærer. Smertene minner meg om sommermarerittet jeg opplevde i 2017, og jeg vil ikke tilbake dit. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å takle det enda en gang. La nå ikke innlegget bli preget av min klaging! Akkurat nå ligger jeg i sofaen med pute under kneet, så jeg har ikke vondt akkurat nå, og jeg klarer å slappe av i beinet. Jeg har satt på musikk fra Iselins album "Gospærn", og det bringer meg flere gode og hjertevarme minner fra mine mange turneer med Heggen Gospel. Nå er det tid for å samle minnene fra de siste ukene og gi oppdatering fra Bellas sommer! STJERNE FOR ÉN DAG! Slippfest med Fr...