Bella

For nøyaktig ti år siden i dag husker jeg at jeg var på en vanlig øvelse med Kor Major. Jeg bodde på Diakonhjemmets hybler siden jeg tok bachelor i sykepleie, og slo mest sannsynlig følge med studievenninnen min, Oda, ned til Majorstuen Kirke hvor vi på den tiden hadde korøvelsene. Jeg husker i pausen, da jeg sto ved serveringsbordet, at det dukket en nytilkommer i koret opp ved siden av meg og tilbød seg å skjenke meg en kopp med te. Deretter hadde vi vår aller første samtale sammen som varte resten av pausen på den øvelsen. Lite visste jeg da at dette flotte mennesket skulle fri til meg den dag i dag, ti år senere, og bli den jeg skal dele resten av livet mitt sammen med! Arkivbilde av Oddo og meg fra da jeg var med familien hans på tur til Frankrike høsten 2014. På kattebesøk hos Stig og Linnie. Etter å ha gitt tilsyn og omsorg til katten Luna siden Stig og Linnie er på Bergenstur denne helgen, møtte jeg Oddo på Oslo S. Kvelden videre ble brukt til en ordentlig koselig middag på...

I dag, mens jeg var på Bærumkonferansen med temaet "Morgendagens samfunn - aldersvennlig og inkluderende", fikk jeg et tapt anrop på jobbtelefonen etterfulgt av en SMS. Det var en fra selveste Kirkerådet som ønsket å prate med meg!  Jeg må skamfullt innrømme at jeg ennå ikke er helt sikker på hva Kirkerådet er, men det ligger høyere opp i systemet enn både Bærum prosti og Oslo bispedømme som jeg tilhører. Kirkerådet er på nasjonalt nivå, hvis jeg har forstått det riktig. Hva i alle dager ville Kirkerådet med meg - og hvordan vet de i det hele tatt hvem jeg er? Jeg ble med ett veldig nervøs og lurte på hva galt jeg kunne ha gjort for å komme i deres søkelys. Jeg sendte melding tilbake og sa at jeg skulle ringe tilbake etter konferansen (og på den måten rekke å gjennomgå hele min hittil halvannet års lange diakonale karriere for å finne ut hva jeg kunne ha gjort galt, hehe.... neidaa ). Etter en interessant og absolutt samfunnsaktuell konferanse ringte jeg straks tilbake, og e...

Det er 7. januar, fjortende dag jul. Jeg har akkurat jobbet på søndagens "Helligtrekongersdag", på gudstjenesten hvor jeg spilte ut vismannens rolle i juleevangeliet for barna. Gudstjenesten som markerer at julehøytiden er over. Deretter var jeg på semesterstarts- og avskjedsgudstjeneste for daglig leder og prest i MER. En fin, men samtidig vemodig gudstjeneste i viten om at det er en tid for alt. En tid for alt. Dagens opplevelser fikk meg til å reflektere over nettopp det. Hva vil 2024 bringe med seg av følelser, tanker, opplevelser og lærdom? På den siste dagen i året som gikk, skrev jeg et brev til meg selv som jeg skal åpne igjen om nøyaktig ett år fra da jeg skrev brevet, altså den 31. desember 2024. Et brev hvor jeg forteller den fremtidige meg om hvordan jeg har det her og nå, og om mine ønsker og tanker for året som ligger foran meg. Denne handlingen er noe jeg fant på å gjøre for over ti år siden som en slags terapi for meg selv. Hvordan har jeg utviklet meg på ett...