På innsiden.
Jeg sitter i sengen min med nattkjolen på og klar for å legge meg. Øynene mine svir mens jeg tvinger dem til å stirre på dataskjermen foran meg, og jeg er ganske så trøtt. Likevel føler jeg et sterkt behov for å ville lufte ut tankene mine. Det er blitt en stund siden sist jeg har oppdatert bloggen min, og jeg kan i korte trekk fortelle at jeg har opplevd små kontraster i livets hverdagsligheter. Jeg har hatt en del slitsomme tanker som jeg egentlig skulle ha klart å legge bak meg da jeg innså hvilket verdig menneske jeg er i løpet av det siste året som har gått. Vissheten om at jeg aldri får disse nedbrytende tankene helt ut av hodet mitt, gjør så vondt for meg; både fordi de trykker meg enda lengre ned, samt at til tross for all innsatsen jeg har lagt inn for få dem til å forsvinne, virker til grad forgjeves - og det får meg til å føle meg så skamfull. Plutselig en dag fikk jeg et vendepunkt, og det ble en sterk dag. Jeg åpnet hjertet mitt for all dens smerter, men jeg følte det ...