Bella

Akedag på Haugetun!

2012-02-01T12:36:00.019Z

Så var det tid for akedag på skolen. Jeg er jo egentlig ikke så glad i å ake, men skal si jeg hadde det gøy i går! For meg er det nesten bare å komme med den riktige innstillingen, så går resten ganske greit av seg selv. Med godt humør, gode venner - og varme klær, ikke minst, hehe - er det utrolig hvor mye moro kan finne på!

Ærlig talt hadde jeg ikke store forventninger til denne akedagen. Jeg så for meg at den ville bli kald og kjedelig, og jeg var trøtt og sliten. Det var likevel ikke mye som skulle til før humøret mitt snudde seg; det eneste jeg trengte var å se akebakken og få et akebrett i hånden. Så gira som jeg var, fikk jeg skolens første aketur - i gal bakke, hehe. Den litt slakere barnebakken på den andre siden av veien var for akerne, men den gikk faktisk imponerende fort hvis du akte fra ett spesifikt sted! Varmen var ikke vanskelig å holde taket på heller; så lenge jeg løp opp bakken for en ny aketur ble jeg både andpusten og varm! Så fikk jeg trent litt i tillegg, hehe.

Denne gangen var jeg flink nok til å huske kameraet mitt, så bilder ble tatt! Her kommer endelig noen etterlengtede bilder på bloggen min fra Haugetuns store akedag:

Heidi og Henriette har det gøy i akebakken!

Lise i full fart nedover - legg merke til hvordan hun nesten letter fra bakken!

Kris hadde tatt med seg solbriller, noe som for så vidt ikke var så dumt mens man akte nedover bakken!

Selv om det virker som om aketoget har falt fra hverandre, skulle det ikke hindre Ida å fullføre turen hennes! Ina og Silje følger gledelig med Ida mens hun farer videre.

Noen fra akegjengen! Vi er ganske stilige, er vi ikke?

Liten pause i akebakken! Fv: Henriette, Guro, meg og Heidi.

Nok en liten photo shoot før akingen fortsetter. Fv: Meg, Monika, Maiken, Krish, Sandra og Julia.

Marianne prøver en ny akevri på magen!

Aw, søte Malin!

Ja, dette var virkelig moro!

Og selvfølgelig var det tid for mat også; jeg spiste min første banan med smeltet sjokolade inni! Det var veldig godt, og jeg regner med at dette ikke ble den siste gangen jeg spiste sjokoladebanan.

Så var akedagen nesten over. Mot slutten av dagen fant jeg ut at akingen ble om lag dobbelt så moro og spennende hvis jeg akte ned, forbi barnebakken og ned i grøften på den andre siden av veien (se bildet nedenfor). Hvis jeg i tillegg droppet å bremse med beina ville jeg også få et lite hopp før jeg landet i grøften, noe som ville være selve toppunktet på akingen.

Da bussen omsider kom var jeg på toppen av bakken og måtte dermed gjøre meg klar for min siste tur. Jeg bestemte meg for å avslutte på topp, og derfor droppe så godt som all beinbremsing slik at jeg fikk en skikkelig fart nedover og mot hoppet i slutten av bakken. Og som tenkt, så gjort. Hvor fort det gikk nedover! Da jeg kom ned på veien, så jeg at jeg hadde en litt gal vinkel mot hoppet, og da jeg plutselig kom opp i luften, merket jeg at jeg føk i full fart rett mot betongbrønnen på siden. Jeg skjønte at dette ikke kunne ende bra, men jeg var jo i luften og hadde derfor ingen mulighet til å stanse. Det hele endte med et hardt slag på begge beina; på leggen på høyrebeinet, og i kneet på det andre - i operasjonskneet.

Sekunder etter kom smertene. Jeg lå og vred meg i smerte mens jeg så resten av skolen begynte å gå mot bussene. I flere minutter lå jeg i grøften ute av stand til å klare og reise meg opp, og elever kom bort til meg og spurte om det gikk bra. Omsider måtte jeg til bussen, og Malin og Maiken bar meg bort - selv hvor mye jeg nektet. Likevel tror jeg ikke at jeg hadde klart å gå alene. Det var flaut å passere bussen som allerede var fylt opp med elever som jeg så i øyekroken tittet nysgjerrig på meg, akkurat som; "hva har hun gjort nå, da?" Haha, det er latterlig hvor ofte jeg mestrer å skade meg. Hvis ikke skadene finner meg, finner jeg skadene. Flaut er det - rett og slett.

Hele bussturen på vei hjem hadde jeg en konstant smerte i begge beina som gjorde så forferdelig vondt. Ikke klarte jeg å bevege dem, for det gjorde vondt, og slik jeg allerede hadde dem gjorde også vondt. Tårene rant nedover, og jeg fant ut at jeg måtte fokusere på noe annet for å holde motet oppe resten av bussturen. Jeg kom på en morsom historie Berit (sanglærerinnen min) hadde fortalt mens vi stekte bananer med sjokolade, og plutselig fant jeg meg selv smile! Jeg fortsatte å tenke på denne historien resten av turen, og det hjalp faktisk litt.

Vel tilbake på skolen fikk jeg endelig sett hva som hadde skjedd med beina mine. Ved fantastisk god hjelp av min gode venn Lise, fikk jeg tatt av meg uteklærne, og til min store lettelse så ikke skadene så ille ut; jeg at jeg bare hadde fått et ganske så ubetydelig sår på høyre legg og et lite åpent kutt i huden rett på venstre kne. Takket være Berit og Per Morten (skolens rektor) fikk jeg stripset sammen såret, så jeg håper det gror fint igjen og bare etterlater seg et lite arr.

Nå er det kveld dagen etter, og jeg bruker krykker og har fortsatt vondt i venstre kne. Det er også enkelte steder på kneet jeg ikke har følelse, men slike steder hadde jeg også etter operasjonen. Likevel er dette andre plasser på kneet... Æsj, jeg mener ikke å være hypokondrisk på noen måte, men når det først skjer en skade med knærne mine, kan jeg faktisk ikke være forsiktig nok. Jeg får bare krysse fingrene for at skadene er ubetydelige på grunnlag av uforsiktig og uaktsom aking.

Skal forresten hilse masse fra Håkon, en herlig stipendiat her på skolen!

- Bella.

Folkehøyskolefellen!

2012-01-30T16:41:00.008Z

Har du sett filmen "Foreldrefellen" ("The Parent Trap")? Der et tvillingpar som har skilte foreldre bor hos hver sin forelder (tvillingene ble skilt ved fødselen) for deretter å bytte roller for å møte enten sin mor eller far for første gang? På fredag i forrige uke praktiserte Analin og jeg nesten det samme; hun kom på besøk til meg på skolen min og overtok min rolle her. Og gjett hva; vi fikk faktisk lurt en GOD del da vi gjennomførte prosjektet "Folkehøyskolefellen"!

Jeg må takke Astrid, min kjære romvenninne som kom på denne geniale planen. Analin hadde en hjemreisehelg i januar, og vi fant ut at dette var en ideell helg. Jeg nevnte planen for henne, og siden hun skulle besøke meg likevel, så hvorfor ikke? Og slik gikk det til. Nå var det tid for forberedelsene!

Dette krevdes faktisk en masse planlegging og forberedelser. Analin var ikke kjent på skolen, så jeg måtte forklare henne veien - mens vi var på hver våre skoler. Jeg lagde flere mangsidige dokumenter med bilder fra skolen; jeg måtte vise henne hvor hun skulle sette seg under morgensamlingen og i musikkrommet, og jeg guidet henne veien fra andaktssalen (hvor vi har morgensamlingene) og opp til internatrommet mitt. Dessuten måtte hun også se ut som meg - vi er jo egentlig ikke så like. Angående afrohåret mitt, har jeg skjult det bak en strikk og lue de siste ukene, samt hatt på meg den samme ullvesten flere dager i forveien for at folket her skulle gjenkjenne meg i den. Analin prøvde to ganger å sminke seg som meg, men til min store ergrelse syntes jeg hun så mer ut som seg selv enn meg (absolutt ikke Analins feil - det er jo bare det at vi ikke er så like). Jeg måtte bare håpe at de andre ikke ville tenke så mye over det.

Dagene nærmet seg, og jeg merket jeg var utrolig spent. Jeg var helt ufattelig rastløs dagen før, og jeg gikk gjennom planen i hodet flere ganger for å sjekke om det var noe jeg hadde glemt. Klokka 6 om morgenen på den store dagen fikk jeg ikke sove mer. Jeg sendte Analin en rask melding siden hun ikke ville være langt fra Oslo på denne tiden (hun hadde tatt nattbussen). Vi holdt kontakten helt frem til klokka 7; da var hun kommet seg vel inn på toget på vei til Fredrikstad stasjon, og det var tid for at vi begge måtte stelle oss i stand til den store fellen. Det var nok også på denne tiden det faktisk gikk opp for meg at dette skulle skje; jeg ble med ett kjempenervøs, samtidig som jeg både var spent og overlykkelig. Ville dette bli en suksess?

Først var det tid for å dusje; jeg måtte få satt håret bak i strikk, noe som ikke funker hvis ikke håret er vått på grunn av afrohåret mitt. Deretter måtte jeg stelle meg og få tatt på meg klærne som jeg hadde planlagt i flere uker i forveien. Jeg heiv i meg frokosten mens jeg holdt kontakt med Analin. Håkon, en fantastisk stipendiat her på skolen, hadde påtatt seg oppgaven med å hente Analin på togstasjonen. Uheldigvis var toget forsinket, så Analin rakk ikke morgensamlingen. Det var litt kjipt, men vi skulle da klare å lure noen for det; de første ofrene våre ble klassekameratene mine sangklassen min!

Bildeserie av Analin og meg:

Ferdigsminket! Dette er da meg, for dere som ikke så det, hehe.

Jeg tar en siste photo shoot før klærne blir overgitt til Analin.

Analin venter på rommet mitt og psyker seg opp til å møte klassen min om bare få minutter...

Analin på vei til musikkrommet!

1. felle: I musikkrommet!

Analin stakk først bort til musikkrommet, og jeg kom etter da jeg var sikker på at alle i klassen hadde kommet. Jeg ventet en stund utenfor døren; planen var å komme inn i begynnelsen av oppvarmingen. "Da kan vi begynne å varme litt opp", hører jeg Berit, sanglærerinnen min, si, og det var stikkordet mitt (hun var med på spøken, for jeg tenkte det ville være greit at iallfall én lærer visste om dette). Like etter banket jeg på og slentret inn i musikkrommet med setningen "beklager for at jeg er litt sen". (...) Null reaksjon. Jeg går bort til Analin og steller meg rett ved siden av henne. (...) Null reaksjon. Det gikk faktisk flere sekunder før noen i det hele tatt la merke til at det var to av oss, og Martin - som oppdaget det først - utbrøt helt plutselig med en helt alvorlig mine; "Oh sh*t". De andre fulgte på - jeg tror det var for tidlig om morgenen til at noen i det hele tatt tenkte over noe, hehe. Det var jo moro, men høydepunktene ble spart til lunsjen!

2. felle: Lunsjpausen!

Igjen stakk Analin inn i spisesalen og satte seg ned sammen med blant andre Sondre og Heidi fra sangklassen. Jeg entret spisesalen noen minutter senere og prøvde å virke så naturlig som mulig, samtidig som jeg diskré speidet etter Analin. Jeg fant henne ikke, men jeg la merke til at jeg fikk stort fokus; alle så på meg med store øyne. Da jeg fikk satt meg ned sammen med noen, pekte de bort på Analin. Ryktet om at jeg hadde fått besøk av tvillingsøsteren min hadde visst spredt seg like fort som ild i tørt gress, så flesteparten av elevene hadde fått dette med seg. Det eneste jeg fikk høre var at Dence hadde fått en stor reaksjon; han satt rett ovenfor Analin ved spisebordet i den tro at det var meg, og da han hadde sett meg komme inn hadde han visst omtrent friket ut, hehe. I alle fall; de eneste som derfor enda ikke visste om dette, var lærerne.

Lærerne pleier å komme inn på forskjellige tider under lunsjen, og første offer ut var studiolæreren min, Leif. Analin stakk bort og hilste på ham, og jeg fulgte noen meter bak - i skjul bak Sondre. Etter at de hadde tørrpratet litt, stakk jeg frem og stelte meg rett ved siden av Analin. Jeg kan dessverre ikke helt huske reaksjonen hans, men den ble faktisk blant de beste. Resten av matsalen, som hadde holdt pusten i spenning mens de fulgte med på vårt lille nummer, brast ut i latter. Nå var vi i gang! Lærer på lærer som entret matsalen ble våre nye ofre, og alle ble like overrasket. Blikkvekslingen mellom Analin og meg da det gikk opp for dem at "her er det noe som ikke stemmer..." var rett og slett ubeskrivelig artig! Grunnet den store oppmerksomheten som resten av salen ga alle numrene våre, skjønte lærerne at det var noe som var galt, men ikke hva. Skoleinspektøren, Irene, var sikker på at hun hadde noe i håret eller liknende, så hun fattet ikke fellen vår med det første - selv om jeg stod rett ved siden av Analin og at hun hadde vekslet blikk mellom tvillingen min og meg i flere sekunder. Da hun omsider oppdaget det, fikk vi reaksjonen, og den var like kostelig som alle de andre!

Dette var helt fantastisk moro, og jeg smiler bare ved å se for meg ansiktene på ofrene da det plutselig gikk opp for dem at det var to av "meg"! Vi gjorde jo et liknende (og også vellykket) stunt på ungdomsskolen - på 1. april - men dette var likevel annerledes. Dette var langt bedre. Dette gikk langt bedre. Da jeg så "Foreldrefellen" for første gang ble jeg helt bergtatt, og Analin og jeg snakket stadig om at vi måtte få til noe liknende. Det at vi faktisk fikk det til gikk over alle forventninger. Selv om det krevdes nøye planlegging og gode forberedelser for at alt skulle gå så bra som mulig, har dette virkelig vært verdt det!

- Bella

"Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail."

Hodepine.

2012-01-25T17:25:00.004Z

For to uker siden var jeg syk og hadde sår og slimete hals, samt at jeg hadde mistet stemmen totalt. Nå har jeg mestret å bli syk igjen, men denne gangen er det hodepine som dominerer. Og det noe så forferdelig grusomt også.

Det begynte tidlig i dag morges, og jeg fikk utrolig vondt i hodet av å bare gå. Da jeg kom ned i studioet, syntes det visst på hele meg at jeg ikke var helt i form, og både den snille læreren og mine gode medelever beordret meg til å finne sengen igjen. Jeg vet jeg har noen sære og aldeles idiotiske tankeforestillinger om enkelte ting, så dette alternativet var helt uaktuelt for min del. Jeg er jo så vant til å presse meg selv til det ytterste, og jeg hater fravær (jeg har jo allerede tatt meg den frihet til å få noen timers ugyldig fravær da jeg besøkte Analin i nord). Dessuten har vi jo bare studiotimer én gang i uken, og det er derfor litt kjipt å måtte gå glipp av dette. Denne gangen fikk jeg jo i tillegg mulighet til å mikse og trikse foran datamaskinen mens Heidi sang "My heart will go on" og synge litt inne i studioet sammen med henne! Produktet av sangen vi sang, ble et perfekt resultat av både min nydelige uoppvarmede stemme og toppformen min; vi slettet det før vi stakk til lunsj.

Hodepinen ble bare verre og verre, og jeg stakk opp på rommet mitt for å legge meg litt nedpå etter at jeg hadde spist. Men igjen valgte jeg å komme meg ned for å få med meg fellesfagsundervisningen. Hadde jeg blitt med i studiotimene, ville jeg nok også klare disse timene - det var jo uansett bare å sitte og lytte til læreren undervisning. Skoletimene gikk, og den dundrende hodepinen fant meg da jeg satt stille også - til og med når jeg bare svelget! Selv om jeg syntes dagens fellesundervisning var utrolig spennende med interessante temaer, kunne jeg ikke annet enn å glede meg til å legge meg etter skoledagen.

Som tenkt, så gjort. Jeg la meg rett etter skoletid, og sluknet etter en stund. Etter å ha drømt om noen av mine medelever her fra skolen, ble jeg bråvekket av Astrid som kom inn etter middag... Middag! Jeg måtte jo ha middag! Jeg så på klokken og så at maten hadde startet for 35 minutter siden - som ville si at kjøkkenpersonalet allerede ville være godt i gang med å rydde. Jeg hastet meg ned halvveis i søvne med en liten hodepine (den var ikke like ille som tidligere, så jeg var fornøyd!), og rakk å spise middagen i siste liten. Deretter stakk jeg rett opp på internatrommet for å sove videre.

Klokka 18 ble jeg igjen vekket, men denne gangen av alarmen på mobilen min. Det var tid for å sette på klesvask. Mens jeg trasket ned til vaskerommet, merket jeg at jeg ikke fikk vondt i hodet! Det var herlig. Nå sitter jeg på sengen min og blogger litt. Det er straks kveldsmat, og jeg kjenner sulthetsfølelsen tar inn i meg. Deretter tenkte jeg å lese litt i boken min før jeg tar tidlig kvelden.

Denne dagen har gått helt ufattelig fort! Det har nok sammenheng med at jeg har sovet bort hele dagen, men det har jammen meg vært deilig også! Jeg trengte det. Selv om jeg kanskje gjorde et dårlig valg da jeg valgte å være med i skoletimene istedenfor å være i sengen, er det lenge siden jeg har lyttet så raskt til kroppens signaler. Den tidligere meg (fra videregående og delvis også ungdomsskolen) hadde nok i denne situasjonen ignorert hodepinen og bare tenkt skolearbeid. Kanskje jeg også hadde funnet på å ha tatt en treningsøkt også? Jeg hadde jo faktisk tenkt til å trene i dag, men jeg droppet det, og det er egentlig litt stort for meg. Jeg kan merke fremskritt fra den gang jeg var vgs-elev; selv om det begynner i det små, bygger det seg gradvis oppover. Jeg håper jeg aldri vil slite meg så fullstendig ut som jeg gjorde på denne tiden - og du skal vite at det jobber jeg en god del med.

- Bella.

"When you want something you've never had, you have to do something you've never done."

Skriveterapi!

2012-01-24T11:00:00.004Z

For en vakker dag det er i dag! Jeg føler meg så glad og lykkelig, og det er så utrolig deilig å finne meg selv slik jeg føler meg nå!

I det siste har nemlig tankene vært med på å prege meg i den negative retningen, og jeg har hatt en lei tendens til å være trist i løpet av dagene. Det verste var nok at jeg ikke engang visste hvorfor jeg følte det slik. I går var det nesten dødt på skolen; hvor var alle sammen? Jeg vet at en del fra skolen var dratt på hyttetur, noen trente og noen satt nok på rommene sine, men det var jo nesten ikke en sjel på fellesarealene.

Siden jeg ikke fant på noe bedre å foreta meg, tydde jeg derfor til en metode som alltid har hjulpet meg før når humøret svikter meg; å få tankene ned på et ark. Jeg er jo veldig glad i å skrive, og det føles så godt å få satt ord på følelsene og tankene mine. Jeg tok med meg iPoden min, en skrivebok og blyant før jeg fant meg en plass på skolen hvor jeg visste jeg ikke ville støte borti noen. Jeg skrev i over en time og ga meg ikke før jeg ble avbrutt av kveldsmaten. Humøret mitt var allerede blitt litt bedre, men jeg følte likevel ikke jeg hadde fått skrevet meg ferdig.

Samme kveld var det hvilepuls (en kristen kveldssamling), og jeg tok med meg skriveboken og blyanten for å fortsette skrivingen her. Denne gangen var det bare Irene (dagens tilsynslærer), Kristoffer (som jeg syntes var utrolig koselig å se!) og jeg som møtte opp, men vi lagde absolutt en fin stund. Vi snakket litt om vår kristne tro, og mange interessante perspektiver kom frem. Da Irene skulle gå for kvelden og Kris allerede var begynt på "hjemveien", spurte jeg om jeg kunne få bli igjen. Det ga Irene meg selvfølgelig lov til, og jeg fikk derfor - i ro og fred sammen med den koselige bakgrunnsmusikken - gjort meg ferdig med skrivingen.

Jeg satt i en time etter at de andre hadde stukket. Noen tårer ble felt, men jeg følte meg så mye bedre etterpå. Skriving er virkelig en god terapi for meg - akkurat som treningen. I løpet av all skrivingen kom jeg også på teorier til hvorfor jeg følte meg så trist også! Det var herlig.

Humøret mitt i dag var virkelig en kontrast fra gårsdagen. Jeg har vært i strålende humør i hele dag, og jeg har faktisk også plutselig funnet meg selv smile bare på grunnlaget av at jeg har det så bra! Livet er nydelig, dere; jeg føler meg så velsignet med livet som er gitt til meg.

- Bella.

"Happiness needs sadness
Success needs failure
Benevolence needs evil
Love needs hatred
Victory needs defeat
Pleasure needs pain

You must experience and accept the extremes. Because if the contrast is lost, you lose appreciation, and when you lose appreciation, you lose the value of everything."

Trist nyhet på morgenkvisten.

2012-01-23T10:55:00.006Z

Morgenen startet med skoletimer med SSS, og jeg gikk bort til musikkrommet i den andre skolebygningen slik at jeg kom så godt som perfekt til timestart. Uheldigvis var døren låst siden Berit ikke hadde kommet enda, og kulden snek seg nærmere og nærmere innpå kroppen min. Tiden fortsatte å gå, og de andre elevene begynte også å komme, men ingen lærer var i sikte. Etter noen minutter kom omsider Berit, og vi hutret oss inn i varmen.

Vel inne i klasserommet ga Berit sin forklaring. Jeg velger å ikke skrive ned grunnen her, men det ga i alle fall en stor forståelse for hvorfor hun ble så sen. Det fulgte en alvorlig stillhet i klassen mens Berit forklarte, og det var sterkt å se hvordan hun tappert kjempet mot tårene mens hun snakket. Til og med jeg kjente gråten i halsen. Berit trengte et par minutter for seg selv etter å ha fortalt dette til oss, så vi startet med oppvarming. Jeg hadde så veldig lyst til å gå bort til henne og gi henne en klem, men jeg turte ikke. Kanskje det ikke hadde passet seg slik omstendighetene så ut - ei heller fra en hvilken som helst elev som meg. Så da får jeg heller bruke resten av dagen på å angre på det.

Sangtimene gikk som vanlig. Vi øvde videre på "Circle of Life" - med notene jeg fikk skaffet med hjelp fra Frida. Jeg husker at Berit takket meg for at jeg hadde skaffet notene sist fredag, men jeg fortjente ikke denne takknemligheten. Det er Frida som skulle ha hatt all honnøren; hvordan hun lette den frem etter jobb ved 22-23-tiden, og fikk sendt det til meg før skolestart dagen etter! Jeg var bare en liten brikke med i spillet.

Nok om det; jeg syns sangen blir knallbra! Jeg har SÅ troen på at dette kommer til å bli en herlig sang å ha med på turné. Jeg er også ganske sikker på stemmen min (selv om jeg bare repeterer "engyana n'engwen amabala" - eller noe, hehe), noe som gjør det så moro å synge! Berit spilte og lærte alle hver sine stemmer, selv om den triste nyheten befant seg i bakhodet hennes. Jeg syntes det var tøft gjort av henne og fortelle det til oss, og samtidig klare å opptre så godt som naturlig resten av timen. Jeg kommer virkelig ikke over det; Berit er og blir et av mine store forbilder.

- Bella.

"There is no need to be ashamed of tears, for tears bear witness that a man has the greatest of courage; the courage to suffer."

Søndagstrening.

2012-01-22T14:54:00.004Z

Søndager her på skolen er veldig diggbare i grunn. Disse dagene går som regel til å slappe av og gjøre det jeg ellers ikke rekker i hverdagenes travle stunder.

Etter å ha sett filmen "Todd & Copper" sammen med Ina, Silje, Linn og Ida (og ja, jeg måtte felle noen tårer under denne skjønne filmen), stakk jeg bort til gymsalen for å trene utholdenhet (spinning) og styrketrening (både for beina og overkroppen). For en fantastisk treningsøkt jeg fikk! Jeg følte jeg fikk presset meg selv hardt, og jeg hadde flere ganger lyst til å bare legge meg ned på gulvet i ren utmattelse etter å ha syklet de harde intervallene eller utført de tunge styrkeøvelsene. Men jeg fortsatte å trene, og jeg ga meg ikke før jeg hadde trent i nesten to timer. Da var det akkurat tid for middag!

Det er slike treningsøkter jeg liker; hvor jeg yter maks og klarer å presse meg hardt. På fredag hadde jeg en av de kjipe morgenene hvor humøret mitt sviktet meg sterkt. Jeg kunne derfor ikke annet enn å glede meg xcyclingsøkten jeg skulle på etter lunsj - jeg håpet den ville få meg i bedre humør. Trening er som en terapi for meg, og den hjelper meg ofte til å komme på bedre tanker. Men selvfølgelig ble det ikke xcycling denne dagen pga ombyggingsgreier i xcyclingssalen. Seriøst; det kunne ikke ha vært verre timing. Og jeg som ikke eide motivasjon i verden til å presse meg selv! Jeg fikk da trent god styrke og balanse for beina likevel, men humøret var fortsatt ikke forbedret.

I dag, derimot, var jeg forberedt på at jeg skulle gjennmføre en hard treningsøkt, og gjett om jeg fikk! Det føles alltid så godt i ettertid når jeg bare kan restituere resten av dagen - og være fornøyd med det. Jeg regner med at jeg kommer til å være støl som flaate i morgen, men jeg syns det faktisk er litt godt; det viser jo bare at jeg har fått et godt utbytte av treningen.

I ettermiddag tar jeg meg en tur bort til musikkrommet for å øve på en sang jeg skal synge inn i studio. Studiolæreren vår, Leif, sa at vi skulle ha en sang klar til innspilling på onsdag, så da gjelder det å få øvd så mye som mulig på den innen den tid. Sangen jeg forresten tenker å spille inn heter "Who am I" av Casting Crowns.

Apropos musikk: Jeg så på "Sex and the city 2" sammen med noen jenter på skolen i går, og mot avslutningen retter jeg meg plutselig med ett opp i sofaen; jeg kjente nemlig igjen bakgrunnssangen! Det var en sang vi Haugetunianere fikk høre på toppunkt (kristen samling) forrige mandag - for et sammentreff! Den heter "True Colors" sunget av Cindy Lauper (samme artist som synger "Time After Time" som jeg hørte på en god del i fjor sommer). Du kan høre sangen HER, og jeg oppfordrer deg til å lytte til teksten! Den er nydelig.

But I see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful,
Like a rainbow

Nedenfor kan du finne forrige ukes ukerevy på Haugetun Folkehøyskole. Her kan du også se daten min og meg litt bedre enn på bildet i blogginnlegget mitt fra "Nyttårsball 2012!". Det "lille" referatet fra "Fengselsbetjent hadde lørdagsundervisning" fikk jeg æren av å skrive etter forespørsel fra en av lærerne Det er moro å få tildelt slike ansvarsoppgaver; jeg ser på det som en tillitserklæring.
http://www.haugetun.no/revy/uke-2--oppstart-spillkveld-og-skoleball-125.aspx

- Bella.

"Pain is only temporary but victory is forever"

All because of you!

2012-01-18T22:45:00.004Z

Dette er den første dagen i løpet av hele skoleåret hvor jeg faktisk verken har vasket eller skylt gjennom håret mitt - som vil si at jeg har hatt sovesveis i løpet av hele dagen! Greit digg med lue, altså, hehe...

Denne ettermiddagen stakk jeg bort til musikkrommet for å øve mer pianospilling. Jeg tok med meg akkordene til "He will forever last" (den selvkomponerte) og prøvde meg på den. Den var overraskende vanskelig å spille, så jeg lot den være da jeg omsider kom meg gjennom låten én gang. Jeg fortsatte heller å spille "Create in me a clean heart", og det gikk veldig fint. Jeg klarte faktisk å spille den utenat nå!

Etter å ha lekt meg litt med pianospillingen, kom jeg plutselig til å trykke på to tangenter etter hverandre som ga en kjent lyd. Det var to a'er - den ene oktaven over den andre. Jeg måtte sette hjernen i sving for å finne ut hvor jeg hadde hørt dette fra, og plutselig kom jeg på det; det var nemlig introen til "All because of you"; låten vi synger i Heggen Gospel! Men jeg kunne jo ikke gi meg nå; jeg bare måtte klare å spille resten av introen.

Etter noen minutter klarte jeg å lete frem resten av introen. Det var så herlig å høre sangen igjen, og den brakte så mange gode minner og følelser fra de tidligere turneene med Heggen Gospel! Den herlige og formidable utstrålingen og energien som dette koret sprer både til publikum og til hverandre i koret er rett og slett helt fantastisk.

Jeg spiller introen til All because of you.

- Bella.

"Believe you can and you're half way there."

Herlig ukestart!

2012-01-17T13:22:00.005Z

For en fantastisk god start på uken det har vært hittil!! Dette blir nok et lite oppdateringsinnlegg, by the way.

På mandag startet jeg med noen klassetimer med SSS der vi fortsatte å synge. Stemmen min var så mye bedre, og jeg følte jeg faktisk hadde kontroll nok til å kunne treffe de fleste tonene jeg sang - i alle fall ikke langt ifra! For en gledelig overraskelse. Det er først nå jeg merker hvordan jeg tar det for gitt å ha stemme.

Etter lunsj var det tid for pianotime. Jeg fortsatte å spille i eget tempo og fant flere sanger jeg kunne spille litt. Mot slutten av timen kom Berit (lærerinnen) for å høre på meg, og hun sa jeg var flink! Hun lærte meg også om hvordan det kunne høres enda bedre ut, og jeg gleder meg utrolig mye til å jobbe med det! Målet mitt for pianotimene er å kunne spille minst en sang på den måten jeg øver på (akkorder i høyrehånd og grunntonen i venstre) feilfritt og uten stoppepauser. Kanskje også lære utenat? Jeg har troen på at jeg kan få det til - jeg må bare trene godt og mye!

Ettermiddagen gikk til å snakke med Analin og mamma og pappa. Det var koselig å høre fra dem igjen. Jeg drev også med noe eget arbeid; jeg har ikke tenkt til å fortelle dette enda, men jeg vil definitivt komme tilbake til det senere.

På kvelden var det toppunkt, og her kunne man få muligheten til å fortelle alle andre om troen sin. Jeg valgte å stå over å si noe denne gangen. Troen min er veldig.... spesiell og annerledes. Jeg vet det er klisjéaktig å måtte si det, men jeg tror ingen ville ha forstått den. Dessuten hadde det nok blitt litt for personlig for meg. Jeg reflekterer ganske ofte over troen min - eller kanskje 'det jeg tror på' blir mer riktig å skrive - jeg hadde bare ikke behov for å måtte dele det med de andre. Jeg beklager på det sterkeste, men det kan jo hende jeg gjør det en annen gang.

På kvelden måtte jeg ta ut alle klærne i klesskapet mitt, for nå skulle internatrommet mitt få nye skap. Nå skal nemlig Astrid og jeg endelig få hvert vårt - som de siste i vår korridorfløy! Tidligere har vi bare hatt hver vår side av et skap, men nå får vi et stort skap hver! Det er jo passe deilig. Jeg pakket alle klærne pent og ryddig ned i en sort søppelpose og brukte rundt 30-45 minutter på å få ut alt av skapet mitt. Like etter at jeg er ferdig, kommer Astrid inn, tar ut noen store armfulle bunker med klær, legger det ved siden av sengen sin og stikker ut igjen fem minutter etter sin ankomst. Haha, skal si jeg følte meg passe treg da hun gjorde det så fort.

Før jeg la meg fikk jeg også litt tid sammen med Maiken. Vi fikk pratet litt sammen om alt og ingenting, og jeg liker godt akkurat disse samtalene med henne! Maiken er slik ei pliktoppfyllende og søt jente som tar ansvar. Hun er så herlig - og jeg skulle ønske hun klarte å se det selv.

Dagen i dag startet med svømming. Nå var det tid for å svømme intervaller! Treningen gikk ut på å svømme fire langsider, for deretter å ta ett minutts pause (yup, jeg ble både sliten og andpusten i løpet av denne arbeidsperioden). Dette gikk veldig bra, og jeg fikk svømt 4-5 intervaller i løpet av skoleøkten. Jeg var strålende fornøyd! Etter økten snakket jeg med Berit, og hun ga meg noen råd til hvordan jeg kunne forbedre svømmeteknikken min, og jeg ble så utrolig mye klokere; alt hun sa ga jo helt mening, og jeg gleder meg til å prøve det ut neste gang! Berit er så utrolig klok og smart, og jeg føler jeg lærer så mye av henne!

Under lunsjpausen skulle selvfølgelig en fra samme svømmegruppe kommentere svømmingen min - hvor forferdelig utslitt jeg ble og den dårlige formen min (bare slapp av; vi er gode venner, altså). Ikke vet jeg om han spøkte eller ikke (for jeg ble jo virkelig sliten, noe som kunne ha syntes i hele ansiktet mitt), men jeg merket jeg ble litt provosert av denne bemerkelsen. Bare vent til slutten av svømmefagsperioden; da skal vi se hvem av oss som kan svømme lengst og raskest!

Så var det tid for en koselig sangtime hvor vi sang mange flotte sanger (har veldig lyst til å spørre om jeg kan få notene til den ene sangen som jeg ikke husker navnet på i farten). Deretter var det rett på et morsomt korridormøte hvor vi tok opp mye seriøst - og fikk mange useriøse anekdoter, haha! Julia er herlig, altså! Jeg påtok meg også ansvaret for å arrangere mørkgjemsel på skolen neste torsdag. Sammen med Henriette og Marianne håper jeg vi kan komme frem til noe spennende og moro til glede for de andre elevene på skolen!

Etter skoletid var det tid for å rydde inn i klesskapet mitt, samt ta romvasken med min kjære romvenninne siden vi ikke fikk tatt den før svømmingen pga skapinnrigging. Det var jammen godt å få gjort dette ferdig!

I kveld er det Haugetunmøte. Vi får blant annet besøk av Knut Arild Hareide som er leder i KrF. I tillegg skal SSS synge et par sanger - hvor jeg skal synge et halvt solovers. Dette er første dagen hvor jeg faktisk kan kjenne igjen min egen stemme; jeg har jo omtrent mistet den siden torsdag forrige uke! For et lykketreff at jeg ble så godt som frisk i stemmen til i kveld. Håper verset går bra også, selv om jeg ikke har fått øvd særlig på den. Forresten fikk jeg også muligheten til å være loddselger! Jeg kan nesten ikke tro hvorfor ingen vil være med på dette; jeg syns det faktisk er veldig moro. Dessuten er følelsen av å kunne være til nytte helt ubeskrivelig herlig.

- Bella

Nyttårsball 2012!

2012-01-15T01:33:00.010Z

I går var det nyttårsball på skolen! Dette var en slags formell fest hvor vi skulle kle oss pent, få oss en kavaler, spise tre-retters middag, og en avslutning med forskjellige kåringer som ballets konge, dronning og par. Gutta skulle trekke sin date på torsdag, så jeg ante en litt klein stemning torsdag kveld, samt at dette ble et aktuelt samtaleemne gjennom hele fredagen. Jeg måtte le litt for meg selv da jeg så hvordan guttene klynget seg sammen for å fortelle hverandre hvem de hadde fått, hehe. Jentene måtte være ferdigpyntet på internatrommene sine klokka 19:45, for da ville guttene være på døren.

Jeg var kjempespent på daten min. Jeg hadde på forhånd ikke satt meg noen spesielle tanker om hvem jeg ville ha. Det hadde jo vært koselig å få en jeg kjente godt fra før, slik at vi kunne hatt en god samtale gjennom middagen, samtidig som det hadde vært like spennende å få en jeg heller kunne bli bedre kjent med. Jeg var kjempespent!

Jeg brukte god tid på å stelle meg (og nei, jeg har ikke tenkt til å fortelle hvor lang god tid er; du ville ikke ha trodd meg - jeg tror det nesten ikke selv). Jeg tok på meg en kjole og sminket meg opp. Formen var ikke på topp, og den matchet den forferdelig følelsen av hvordan jeg så ut. Jeg merket jeg begynte å bli nervøs; var jeg egentlig pen nok for anledningen? Hadde daten min blitt glad for å ha fått meg?

Et stk. spent og nervøs meg like før jeg blir hentet av kavaleren min.

Klokka passerte 19:45, og daten kunne komme når som helst. Første gutt på døren var min romvenninnes Astrids kavaler, Ole. Like etter fikk jeg øye på Henrik, og han ga meg en rose etterfulgt av en klem. For en gledelig overraskelse at han skulle bli min kavaler! Jeg kjenner ham jo ikke så godt, men jeg har alltid hatt lyst til å bli bedre kjent med ham. Mine første inntrykk av ham er at han er et veldig hyggelig, glad og omtenksomt menneske som det er lett å holde en samtale med. Dette fikk jeg også bekreftet da vi spiste sammen under tre-retters midddagen. Til tross for at stemmen min var helt elendig, som gjorde at det var vanskelig å holde en samtale uten at jeg måtte gjenta setningen to-tre ganger, hadde jeg det utrolig koselig i hans selskap!

Henrik og meg! + et par linselus, hehe.

Da vi skulle inn i gymsalen skulle han sitte med Siri, kjæresten sin. Litt kjipt for min egen egoistiske del, men selvfølgelig helt forståelig for deres del. Dessuten hadde jeg hatt en koselig middag, så det gjorde absolutt opp for seg. Jeg satte meg ved et annet bord på en ledig stol ved siden av Marianne. Nå var det tid for underholdning!

Skolens band opptrådte med to sanger. Jeg skulle egentlig være med å kore, men pga den usle stemmen min valgte jeg å stå over - for deres del. Jeg hadde virkelig bare ødelagt for dem. De var utrolig flinke, og jeg følte meg stolt over at jeg hadde hatt muligheten til å være med dem! Ellers fikk vi herlige underholdningsinnslag fra imitatoren Kjetil, stand-up med Anders, sanginnslag fra Krish og minikonsert med skolens rappeguru Kåå. Kvelden avsluttet med kåringer og dansing til slutt.

Martin (også kjent som Kåå) fikk liv i publikum!

Skolebandet med den flotte sangen "This Love"! Fv: Henrik, Sondre, Dence, Sindre og Berner.

Mine flotte venner! Fv: Ida, Martin, Silje, meg, Sindre, Ina og Linn. Marianne sitter foran.

Den fantastiske SSS-klassen min! Jeg har virkelig ikke ord for hvor glad jeg er i dem og generelt klassemiljøet. Fv: Kris, Krish, Heidi, Fredrik, Karoline, Martin, meg, Hanna Serine og Sondre.

Dette har vært et utrolig fint nyttårsball - all honnør til elevrådet og alle de forskjellige komiteene! Dessuten fikk jeg mange hyggelige kommentarer for antrekket mitt, så det var nok bare jeg som hadde vært litt vel overkritisk til meg selv. Jeg hadde det utrolig trivelig i kveld, og jeg må si jeg ble overrasket imponert over hvordan kvelden utartet seg til å bli.

- Bella.

"Friendship doubles our joy and divides our grief"

Fredag, 13.01.2012.

2012-01-13T14:18:00.007Z

Det er ikke ofte jeg mister stemmen så mye at jeg omtrent ikke klarer å snakke. Stemmen min er noe bedre i dag, men det sier egentlig mer om hvor forferdelig den var i går, hehe.

Dagen startet med flere sangtimer med klassen, og vi begynte å varme opp. Jeg merket jeg ikke fikk noe stemme ut av munnen min da vi sang oppvarmingssangene, og da jeg plutselig fikk det, var det bare sjansespill om jeg traff tonen - eller en ters eller to under. For å bruke tiden så hensiktsmessig som mulig, pugget jeg sangtekst til turneen, og det var vel egentlig like greit. Stemmen kom seg heldigvis mer etter hvert, og jeg fikk bedre og bedre kontroll på den. Mot slutten av sangtimene klarte jeg faktisk å være med på koringen ganske greit!

Etter lunsj var det tid for xcycling. Siden jeg er blitt småsyk, bestemte jeg meg for å ta det rolig. Det var Vilde (ei medelev her på skolen) som hadde treningen istedenfor lærerinnen, og hun var helt fantastisk flink! Jeg prøvde virkelig å ta det rolig - men det var så vanskelig. En trening uten maks ytelse føler jeg er en trening uten mening, spesielt innenfor styrke og utholdenhetstrening (dette har selvfølgelig unntak, som restitusjonstrening). Det ble derfor til at jeg ga rundt 80 % av maks; altså ikke full innsats, men heller ikke rolig nok med tanke på sykdommen. Litt kjipt, men jeg tror jeg ikke hadde klart å gjøre det roligere. Jeg føler meg uansett ikke verre nå etter økten, og det er jo det som egentlig teller.

Jeg merker jeg savner å trene. Jeg kan fortsatt huske turene mine ned til Hønefoss stadion for å løpe intervaller på friidrettsbanen, de lange turene i rundene nedi Schjongslunden eller all styrketreningen på ELIXIA. Nå gleder jeg meg virkelig til å bli frisk til å kunne komme i gang med treningen; spinning, svømming og styrke-/skadeforebyggende trening for å kunne løpe igjen!

- Bella.

"There is no glory in practice, but without practice there is no glory."

Syk og skadet?

2012-01-12T13:33:00.008Z

Så kom tiden hvor jeg begynner jeg å bli syk. Det kom som en bombe i går, og jeg hadde både sår og vond hals, samt at jeg følte meg sliten og var i dårlig form hele dagen. Formen føles heldigvis noe bedre i dag, men stemmen er ikke mye skryte av - iallfall ikke etter en time hos sangpedagog (som faktisk gikk overraskende bra, stemmemessig sett) og å ha sunget med klassen. Vi skal jo fremføre et par sanger på tirsdag, så jeg håper stemmen min bygger seg opp til den tid.

I går kveld så jeg på filmen "Knight and day" sammen med en herlig gjeng her fra Haugetun! Dette var en actionfilm, så jeg håpet det var litt mer fart i denne filmen enn de seige dramafilmene jeg har sett i det siste. Og gjett om den var! Jeg satt som klistret i sofaen mens jeg utbrøt små kommentarer i frustrasjon over Diaz' håpløse valg, eller i spenning når Cruise nok en gang gikk inn i en ny og "umulig" kampsituasjon. Det var visst ikke bare filmen som var underholdende; sånn som jeg gjemte meg og skrek da nok en drepe-episode fant sted, hadde iallfall Kris det mer enn moro nok med å se på meg enn filmen, hehe. Dette var en herlig film jeg gjerne ser igjen!

Linn og jeg er klare for film!

Hvordan det gikk med beina mine etter tirsdagens løpetur, spør du? Vel, jeg fikk vondt i kneet, men fortvil ikke; dette var en ny type smerte:

Jeg har nemlig bare fått et blåmerke - og det er alt!

Jeg kan faktisk ikke fatte hvordan jeg fikk det, men gjett om jeg ble glad da jeg bare fikk øye på dette usle lille merket som forhåpentligvis er helt ubetydelig i forhold til skadene mine. Likevel kan jeg nok ikke trene før om noen dager på grunn av sykdommen. Jeg velger å ta det relativt rolig resten av uken, slik at jeg kanskje kan bli ordentlig frisk til neste uke. Lytte til kroppens signaler; jeg syns da dette går bra hittil! Bare jeg fortsetter å holde det vedlike...

- Bella.

Opptursdag!

2012-01-10T15:11:00.008Z

Åh, hvilken fantastisk dag det er i dag! Jeg har hatt så mange oppturer!

Dagen startet med å våkne etter en natt hvor jeg ikke måtte ligge våken i en time! Vel, jeg våknet én gang, men jeg klarte å sovne igjen raskt. Jeg fikk faktisk over 8 timers søvn i natt! Dette trengte jeg så sårt; jeg merket at humøret mitt var på bånn i går kveld. Jeg var trøtt og sliten, samtidig som jeg nesten gruet meg til nok en fæl natt. Nå følte jeg meg mer uthvilt enn jeg har gjort på lenge!

Samme morgen måtte jeg inn i resepsjonen hvor lærerne har kontorene sine. På vei inn møter jeg Per Morten, rektoren, som var på vei ut. Plutselig stopper han opp og henvender seg til meg. "Du, jeg kom over bloggen din i ferien, og du må da bruke lang tid på innleggene dine?" Åh, jeg måtte seriøst skjerpe meg for å klare å holde en seriøs samtale uten å slippe løs den ekstasen som befant seg inne i meg! Per Morten fortalte videre at han hadde lest innlegget om TILBAKEBLIKK PÅ 2011; innlegget jeg brukte to dager på å skrive og publisere. Han sa at det var så koselig å lese elevenes blogger, og at han skulle følge meg videre! Plutselig avbryter Gunn (kontordamen): "Har du blogg, Anabel? Hva er adressa di?" Jeg skrev den derfor ned til henne før jeg måtte stikke og vaske internatrommet.

For en utrolig gledelig overraskelse! Jeg kan ikke tro at rektor både har vært innom og ville følge bloggen min - samt at Gunn også ville se den! Det betydde så utrolig mye for meg. Gjett om smilet festet seg på ansiktet mitt en god stund mens jeg vasket rommet, hehe - denne herlige tilbakemeldingen merker jeg at jeg kan leve på resten av uken!

Så var det tid for valgfag; svømming. Siden en barneskoleklasse skulle ha svømmehallen vi egentlig skulle til, måtte vi til et annet sted. Men jeg skal ikke klage da vi istedenfor måtte dra til badeland i Quality Hotel; med to fantastisk kule sklier, boblebad, badstue, dampstue og et basseng hvor vi kunne svømme lengder, var det ikke vanskelig å leke seg der! Jeg prøvde vel alt som var der, og det var så moro! Mitt mål med dette valgfaget er å kunne bli bedre på krål (som Silje skal hjelpe meg med), og forbedre utholdenheten min i svømming. Jeg merket det ikke tok mer enn én langside før jeg omtrent var utslitt, haha! Det har jo selvfølgelig sammenheng med den forferdelige teknikken min, men likevel; utholdenheten min svømmemessig er på bånn - ikke noe å legge skjul på det. Jeg gleder meg virkelig til disse valgfagstimene! Det skal bli moro å se fremgangen fra i dag til slutten av valgfagsperioden; Silje og jeg har nemlig bestemt oss for å bli kløppere til å svømme!

Etter lunsj var det klart for en koselig gåtur ute i skogen. Mot slutten av turen, da vi hadde gått i en time, løp jeg (ja, du leste riktig!) sammen med Marianne tilbake dit hvor bussen skulle hente oss igjen. Og vet du hva?! JEG FIKK IKKE VONDT I KNÆRNE MINE!!! Jeg kunne nesten ikke tro det; dette måtte da være et mirakel? Og hvor gøy det var å løpe igjen! Den befriende følelsen av å løpe... Jeg hadde nesten glemt hvor deilig den var. Bussen hadde ikke kommet enda, så jeg fikk med meg Hanna Serine (ja, du leste riktig igjen - skal si jeg ble stolt av henne!) til å løpe tilbake til skolen; jeg ville ikke gi meg med denne herligheten nå som beina for én gangs skyld føltes bra! Jeg måtte nyte det mens jeg enda kunne.

Den herlige gruppa mi (+ Kris som vek unna kameraet)! Fv: Hanna Serine, Ida og Krish.

Marianne og jeg vel fornøyde etter vår lille løpetur! Legg merke til den vakre detaljen i bakgrunnen.

Det var helt fantastisk moro å løpe igjen - jeg tror jeg ikke har løpt ordentlig siden høstferien! Og dette er jo en perfekt motivasjon for å fortsette med skadeforebyggende trening for beina, slik at jeg kan få flere gode løpeturer! Jeg tror likevel ikke jeg begynner å løpe før om to uker; jeg må få trent beina en del først før jeg tør å løpe "for fullt". Skjer det én liten glipp, ett lite feilskritt som får kneet til å vrenge seg, må jeg ta alt fra starten igjen. Da sier det seg selv at det er bedre å være på den sikre siden.

I kveld skal jeg se på en film sammen med noen jenter, og jeg gleder meg stort til å tilbringe tid sammen med dem! Ellers er jeg spent på hva søvnen min vil finne på den neste natten som er i vente...

- Bella.

"Happiness is not the absence of problems but the ability to deal with them"

Ankomst skolen og valgfag

2012-01-09T13:43:00.004Z

Hvor deilig er det ikke å være tilbake på folkehøyskolen; HVOR DEILIG?!!

Som jeg skrev i forrige innlegg, sitter jeg nå i senga på internatrommet mitt og skriver et blogginnlegg. Det er en halvtime til middag, og jeg får se hva jeg rekker å skrive. Det er vel ikke et ukjent fenomen at jeg bruker langt tid på hvert innlegg, hehe!

Jeg ankom skolen klokka 17:00, og jeg regner med jeg var den aller første som møtte opp. Siden jeg tok med meg en del nye klær og annet stæsj, følte jeg det var nødvendig at jeg fikk mamma og pappa til å ta med noen ting hjem igjen også (internatrommet mitt er ikke blitt pusset opp enda, så det er fortsatt bare et halvt klesskap til meg); de fikk med seg to store og fulle poser med klær og en annen pose med andre ting. Jeg ble fornøyd!

Klokka 19:00 ble jeg helt ferdig med å pakke ut (deilig!), og da var det bare ett kvarter til kveldsmat. Under kveldsmaten begynte elevene å strømme på, og hvor koselig var det ikke å se igjen alle sammen! Resten av kvelden gikk til å være sammen med mine mange gode venner her på skolen, samt spille litt Ligretto - og sortere kortene. Med minst tre forskjellige esker med hver fire sorter der hver sort inneholder 40 kort, blir det mange kort, skal jeg si deg!

Jeg fikk snakket med Ingvild, dagens tilsynslærer (hvor koselig var det ikke å se igjen henne?!), og vi snakket litt om det neste valgfagsperioden. Hun fortalte at både valgfagene teatersport og dans var utgått pga få som hadde meldt seg på, og det var jo mitt fredags første- og andrevalg! Jeg valgte piano på mandagens 1. valg som jeg også hadde fått, noe som Ingvild kunne bekrefte, så jeg var spent på om jeg hadde fått piano på fredag også siden det var fredagens 3. valg. Det skulle bli spennende å se hva jeg hadde blitt satt opp på dagen derpå!

Litt bedre å forstå valgfagene på denne måten, kanskje? Her ser dere mine valgfagsvalg:
Mandag
1. valg: Piano
2. valg: Volleyball
3. valg: Fitness Fusion

Tirsdag
1. valg: Svømming
2. valg: Treningsstudio
3. valg: Squash

Fredag
1. valg: Teatersport (utgått)
2. valg: Dans (utgått)
3. valg: Piano

Så kom dagen i dag (med enda en frustrerende våken nattime fra 4:20), og vi startet opp med hovedlinjefag SSS. Her begynte vi å tenke repertoar til turneen vi skal på i uke 6. Heidi og jeg er gått sammen om å finne to sanger å synge. Vi har noen ideer, men ingen sikre. Jeg er spent på hvilke det blir til slutt. Har du forslag, er det bare å pøse på!

Så var det valgfag: Jeg så på valgfagslisten på oppslagstavlen, og for meg så den slik ut:
Mandag: Piano
Tirsdag: Svømming
Fredag: Ballspill??

Jeg stakk for å snakke med Irene, skoleinspektøren, og hun fortalte at hun hadde satt meg opp på noe annet enn 3. valget mitt for å slippe å få to pianotimer i uken. Hun fortalte videre at ballspill kunne ha funket for meg. Men NÅ er jeg kraftig lei skader pga slike ballspill; det var ikke helt uaktuelt for meg å være med på dette valgfaget! Derfor sa Irene at jeg kunne velge. Jeg kunne velge mellom disse:

Xcycling
Middelhavsmat (lage og spise middelhavsmat)
Mat i det fri
Gitar
Filmkroken

Det var ikke tvil om hva jeg ville. Jeg syns vi har mer enn nok måltider på skolen fra før av, så matfagene ble det ikke. Jeg har ikke egen gitar, så det hadde jo derfor vært litt kjipt - dessuten hadde jeg denne i forrige valgfagsperiode. Når det gjelder film syns jeg vi ser på dette så ofte fra før av på skolen. Jeg syns jeg burde få noe mer ut av dette folkehøyskoleåret! Film kan jeg se når jeg vil. Derfor var det bare én mulighet igjen: Xcycling, og xcycling skulle det bli! Det er veldig god trening for knærne mine, det er utrolig gøy, og det er rett og slett helt fantastisk trening!

For et dårlig innlegg, jeg gremmes. Men jeg rekker ikke å slenge på noen bilder eller å gå gjennom for noen eventuelle skrivefeil; nå er det allerede fem minutter over middagstid! Etter middag skal jeg og noen andre venninner fra skolen gå til Østfoldhallen. Jeg må få byttet Ligretto-esken jeg ga til Analin i julegave (vi ga jo en maken til hverandre i julegave!). Jentene snakket om å spise litt på en café også, så vi får se hva det blir til - og hva lommeboka kan strekke seg til, hehe. Koselig blir det i alle fall!

- Bella

Neste stopp: Haugetun folkehøyskole!

2012-01-08T12:26:00.002Z

Klokka er halv to og jeg er ferdig med all pakking av bagsjen jeg skal ha med meg tilbake til Fredrikstad - allerede en time før vi skal dra!! Jeg må virkelig si jeg både overrasket og imponerte meg selv der, hehe. Jeg pleier jo å være ferdigpakket fem minutter ETTER den egentlige avreise-tiden!

"Vi skal dra", ja. Du skjønner, mamma og pappa skal kjøre meg ned til skolen denne gangen, rett og slett fordi jeg har med meg så ufattelig mye. Lærerne fortalte elevene før juleferien at vi måtte ha med ski og skøyter pga muligheter for utedager i dette skoleåret. I tillegg må jeg ha med sovepose og liggeunderlag til turneen med klassen i februar, samt en koffert og sekk med klær og andre "nødvendigheter". Jeg kommer til å se ut som det pakkeselet når jeg ankommer skolen, haha! Men vi skal komme tidlig slik at mamma og pappa slipper å kjøre hjem når det har blitt så altfor mørkt. Da er det kanskje ikke så mange som har kommet til skolen heller.

Kvelden i går gikk til å se på film her hjemme sammen med mamma, min gode venninne Iselin og lillebroren hennes på rundt ni år (det er seriøst flaut at jeg ikke vet dette). Det var så ufattelig koselig å se ham igjen! Det er jo måneder siden jeg har fått vært ordentlig sammen med ham! Vi så på filmen "Biler 2", og jeg likte den utrolig godt! Den var morsom, og jeg utbrøt i latter flere steder under filmens gang (kan også ha noe med at det var elendig norsk teksting). "Biler 2" var selvfølgelig ikke bedre enn den 1'eren, men jeg syns filmen likevel var veldig bra - bare på en annen måte enn den originale.

Nå merker jeg det skal bli godt å komme tilbake til skolen. Jeg gleder meg skikkelig til å møte de fantastiske menneskene der borte og komme inn i det gode miljøet! Tenk, når jeg skriver neste blogginnlegg sitter jeg mest sannsynlig på internatrommet mitt i 2. etasje på rom 236! Jeg syns det er litt moro å tenke på, hehe. Åh, som jeg gleder meg!!

- Bella.

Søvn er savnet!

2012-01-07T16:47:00.003Z

Nå er jeg så SYKT lei av å ikke få den søvnen jeg trenger. Natt til i går la jeg meg tidligere, men det bare medførte til at jeg våknet enda tidligere; litt før klokka 4:20 (klarte heldigvis å sovne igjen etter bare ca. 45 minutter), og så stod jeg opp klokka 9. Dette er så frustrerende!

I går kveld valgte jeg å være oppe til klokka 2. Da burde jeg vel være trøtt nok til å sove hele natten. Dessuten drakk jeg en kopp kamillete, etter mammas forslag, og jeg hadde vinduet oppe på rommet mitt slik at jeg fikk inn litt frisk luft. Og heldigvis, jeg klarte e-n-d-e-l-i-g å sove gjennom natten uten å være lenge våken! .......Helt til klokka 10. Likevel følte jeg meg så lite uthvilt at det ikke skulle ha vært lov, men jeg kom opp sengen.

Dette har medført til at jeg har vært trøtt og sliten i hele dag. Det føles nesten som om jeg er satt på autopilot; jeg går rundt og gjør noe, men jeg henger ikke med på hva jeg egentlig gjør. Jeg suser rundt - uten mål og mening - halvveis i ørska (har heldigvis fått pakket litt i kofferten til morgendagen da jeg skal tilbake til skolen).

Så var det i natt, da; burde jeg legge meg tidlig eller burde jeg ikke? Jeg skal se på en film sammen med Iselin, ei veldig god venninne av meg, (kanskje mamma også blir med?), og det blir jo i kveld en gang. Det gleder jeg meg til! Jeg håper dette kan få meg på litt bedre tanker. Er jeg ekstra flink, er også kofferten ferdig innen den tid. Bare gi meg litt motivasjon, et liite push, så reiser jeg meg fra stolen og setter meg ned ved kofferten like ved siden av og fortsetter å pakke. Åh, hadde det bare vært så enkelt.

- Bella.

Frisk luft!

2012-01-06T14:06:00.013Z

I dag tenkte jeg at jeg skulle gå meg en tur! For det første har jeg vært veldig mye inne i det siste, og for det andre ville jeg prøve de nye innleggssålene mine. I går var jeg hos en fysioterapeut som lagde spesiallagde såler for mine føtter slik at jeg forhåpentligvis ville slippe å få så vondt i knærne til stadighet. Jeg pakket meg inn i varme klær, tok med meg mobil og kamera for å kunne dokumentere turen, og satte musikk i ørene. Da var jeg klar til å gå tur i det friske og fine været i en times tid! Trodde jeg.

Den første bemerkningen jeg gjorde meg, var at det var omtrent såpeglatt ute. Heldigvis fikk jeg låne mammas brodder som jeg satte på skoene. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok ligget langflat på bakken et to-sifret antall ganger. Etter hvert som jeg gikk, merket jeg også at kulden bet i meg. Ansiktet mitt ble stivere og stivere, og jeg fant det vanskeligere å synge med artistene jeg hadde i ørene.

Etter å ha gått et stykke, måtte jeg finne ut hvor jeg skulle snu. Skulle jeg snu ved Huseth eller skulle jeg gå helt til Dyrbak? Selv om kulden bet ganske godt i meg, ville jeg ikke la den varmt-lengtende og late sofasliteren som ropte inne i meg vinne denne avgjørelsen; jeg skulle gå enda litt til og heller nyte en god og varm dusj og drikke en deilig kopp te med en god følelse av at dette hadde jeg virkelig fortjent. Med et tungt sinn gikk jeg forbi Huseth og fortsatte vandringen.

Vel fremme på Dyrbak kom jeg plutselig til å tenke på den ene gangen Analin og jeg syklet bort hit for å lese treningslære til atter en prøve. Det var godt å få litt variasjon enn å bare sitte på rommet og lese. Vi bestemte oss der og da for å lese mer her på Dyrbak, for det ble virkelig en koselig leksekveld. Men dette ble ikke noe av, så det ble nok den første og siste gangen jeg gjorde lekser her. Det er egentlig litt trist i grunn, for det var et ypperlig sted å lese lekser i fred og ro. Jeg tok noen bilder av den vakre utsikten herifra før jeg begynte på hjemveien.

Dyrbak!

Kulden ble verre og verre, og jeg gledet meg til å komme meg i hus igjen. Da jeg kommer tilbake til Huseth, blir jeg plutselig vàr på at det føles annerledes å tråkke ned med venstre- enn med høyrefoten, og jeg kikker ned på skoene. Da legger jeg merke til turens kjipeste nederlag:

BRODDEN PÅ VENSTRESKOEN MIN ER BORTE!!!

Så fulgte det vanlige reaksjonsmønsteret:
1: Skrike og bære meg mens det langsomt går opp for meg at dette faktisk har skjedd.
2: I en mer stille vurdering veie opp de neste valgmulighetene som fulgte mot hverandre; skulle jeg gå videre og finne brodden igjen siden, eller skulle jeg gå tilbake for å finne den der og da?
3. Frustrert og oppgitt over egen innsats, snu og tenke at den varme dusjen og teen ikke hadde gjort like godt hadde jeg visst at brodden ikke var trygt og sikkert hjemme.

Den varme dusjen må nok vente enda litt til...

Brodden lå selvfølgelig ikke på veien, men heelt tilbake på Dyrbak-plassen. En stor følelse av tilfredsstillelse fór gjennom kroppen da jeg så den, samtidig som sofasliteren skrek innvendig; NÅ skulle jeg hjem!

Der er'n!!

Alltid se det positive i situasjonen, alltid se det positive i situasjonen, messet tankene mine, og jeg måtte vri hjernen rundt for å finne noen mens jeg hutret meg gjennom hvert steg jeg tok. Jeg kom heldigvis på noen: Jeg har godt av frisk luft, jeg fikk så å si ikke noe vondt i knærne (hvilket var et stort fremskritt for meg!), og det var vakker natur og landskap rundt meg. Fingrene og armene hadde nesten fryst seg stive; det var bare beina som gikk. De gikk enda et skritt for å komme seg nærmere mitt gode og varme hjem hvor den etterlengtede dusjen ventet.

Vakkert, eh?

Omsider kom jeg meg inn på gårdsplassen, og omsider kom jeg meg inn i varmen. Jeg stakk rett inn i dusjen og ble der i flere minutter. I begynnelsen sved det da de varme vannstrålene traff meg, men det gikk bedre etter hvert. Det ble en god, varm og LANG dusj. Deretter fikk jeg i meg en rykende varm kopp te som gjorde godt mot kulden som enda ikke hadde sluppet taket inni kroppen.

Utsikt fra verandaen vår.

Til tross for at det ble en mye lengre tur enn jeg hadde antatt fra starten, er jeg glad jeg gjorde dette i ettertid. Turen ga meg en god mestringsfølelse, og jeg vet at når jeg setter meg slike mål, bryter jeg dem sjelden. Turen ble på rundt 7-8 km i 10 kalde minusgrader, og da jeg hadde kledd meg til å være ute i bare én time, ble det greit digg å vite at jeg var ute i nesten to timer!

Endelig hjemme!

- Bella

"When you feel like giving up, remember why you held on for so long in the first place"

Søvnproblemer.

2012-01-05T09:22:00.003Z

I de siste (vel, nesten gjennom hele ferien) har jeg hatt et slags søvnproblem. Det handler ikke om å sovne når jeg legger meg, men om å sove lenge om morgenen. Jeg har nemlig ikke klart å sove lengre enn til 8-10. Uansett hvor sent jeg har lagt meg - uansett om jeg har sett på Heroes til klokka 3 om natten, våkner jeg klokka 9 om morgenen. Noen ganger klarer jeg å sovne igjen, men da våkner jeg med jevne mellomrom før jeg til slutt ikke orker å prøve å sove mer.

I går klarte jeg å sove til litt over 12 uten å våkne noe tidligere samme morgen!! Flate, det var så deilig - nesten et mirakel, hehe! Mamma kom inn på rommet mitt omtrent etter at jeg hadde våknet, og hun ble like glad som meg. Hun vet nemlig at jeg sliter med dette.

Men det skulle selvfølgelig få konsekvenser. I natt våknet jeg 5:24 og var nesten lys våken. Jeg prøvde å sove, men det funket rett og slett ikke. Klokka 5:59 bestemte jeg meg for å stå opp - kanskje det ville hjelpe på søvnløsheten min. Jeg trasket litt rundt oppe i kjøkkenet og stuen, drakk litt vann, hilste på kattene og hentet en engelsk bok før jeg la meg i sengen igjen. Her leste jeg et kapittel før jeg prøvde å sove igjen - jeg merket at øynene virket noe tyngre... Jeg så sist på klokka da den var 6:33, og jeg falt omsider i en ikke så altfor god søvn, før jeg våknet litt før klokka 10.

Jeg finner dette utrolig irriterende. Selv om jeg liker å være en slags morgenfugl, vil jeg jo også få sove ordentlig ut når jeg trenger det etter en relativt lang natt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har problemer med dette; Analin har jo ikke dette problemet (langt ifra, hehe). Den eneste årsaken jeg kommer på, er at jeg er så vant til lite søvn fra videregående at jeg derfor kan våkne automatisk etter 6-7 timers søvn. Men dette er jo over et halvt år siden; jeg har da fått i meg mye mer søvn på folkehøyskolen! The only solution må nok være at jeg må begynne å legge meg tidligere.

Hvis ikke... Har du noen gode råd til meg?

- Bella.

Musikkvideo!

2012-01-02T10:05:00.009Z

Angående juleprosjektet, kom vi ikke noe særlig lengre enn det jeg fortalte i juleoppdateringsinnlegget. Siden vi ikke fikk skrevet ferdig manuset, følte vi det ble litt vanskelig å starte med filmingen. Vi tenkte heller å skrive ferdig manuset i løpet av 2012, og filme neste jul. Jeg håper virkelig dette blir noe av, for jeg har så troen på det!

Vel, nok om det. I går fikk jeg høre at Analin hadde hørt på sangen jeg spilte inn i studioet på skolen ("My grown up Christmas list") litt oftere enn gjennomsnittlig, og hun syntes jeg sang den så bra! Hun hadde visst også i flere dager tenkt på å lage en musikkvideo til nettopp denne sangen - med meg foran videokameraet!

Dette var så gøy! Analin fikk jobben for å organisere dette, og hun sminket meg, fant klær til meg, og satte opp scenene. Hun virket veldig profesjonell, noe som gjorde alt morsommere. 1. scene (de tre første strofene) foregikk hvor jeg satt i en seng og "skrev" ned juleønskelisten i en rød bok, 2. scene (de to neste strofene) foregikk ved juletreet, 3. scene (2. refreng) foregikk i kjellerstuen, og dagens siste scene (de to aller siste verselinjene) foregikk tilbake i sengen som i første scene sammen med den røde boken. På den måten fikk vi en fin sirkelkomposisjon, og boken blir en rød tråd gjennom hele musikkvideoen. Scenene måtte spilles flere ganger, og jeg sang med den usle stemmen jeg hadde. Godt at det skal klippes vekk til fordel for cd-innspillingen, hehe. Skal si jeg ble passe lei av sangen til slutt!

Her kommer en liten photo shoot fra filmingen!

Analin sminker meg.

På settet!

Jeg skriver ned "my gown up Christmas list".

I aksjon!

Analin bak videokameraet.

På scene 3; i kjellerstuen.

Hvis musikkvideoen blir vellykket, og den blir lagt ut, skal jeg gi dere en link. I dag skal vi filme de siste scenene i sangen utendørs, og jeg gleder meg!

- Bella.

Nyttårsaften 2011/12!

2012-01-02T09:03:00.006Z

Riktig godt nytt år, alle sammen!

Vi er ute og ser på alle nyttårsrakettene på den andre siden av fjorden!

I det siste har jeg fryst utrolig mye. Selv om jeg har på meg ullgenser, skjerf, vanter, hjemmestrikkede sokker som rekker meg langt oppover leggene og et varmt teppe som jeg bærer rundt meg hvor enn jeg går - i 25 varmegrader!! - nesten skjelver jeg av kulde. Jeg tror ikke jeg begynner å bli syk heller, for jeg har ikke merket andre sykdomssymptomer. Selvfølgelig kan jeg ta feil.

Nyttårsaften ble en koselig stund. Jeg feiret den hjemme sammen med mamma, pappa, mormor, Analin og ei venninne av henne; Mari. Her spiste vi god mat, spilte vi Ligretto og så Heroes sammen med Mari. Vi begynte å se Heroes fra begynnelsen igjen, og det hadde nok ikke gjort noe for meg å se hele sesongen på nytt; det sier litt om hvor bra Heroes er! Mari ble hektet fra første episode - akkurat som jeg ble! Jeg tror vi så 4-5 episoder (med pause da vi stakk ut ved midnatt) før vi la oss ved 3-tiden. Hvis du vil se en (ikke så altfor god, men den beste jeg fant) trailer fra Heroes, kan du trykke HER. Hvis Heroes hadde vært en sammenhengende film i 17 timer, hadde det vært den beste filmen jeg noen gang har sett!

Ute på nyttårsaften! Fv: Analin, mamma og meg.

På vei ned i kjellerstuen for å se mer Heroes. Jeg drakk også et glass Cider, og da det ble blandet med mye brus og en isbit for å få vekk kullsyren, ble det ikke så verst å drikke det heller! Uff, jeg er visst skikkelig sær når det gjelder alkohol - det innser jeg nå, hehe.

Her er et bilde av meg tatt i går. Jeg tenker jeg i slutten av 2012 tar et nytt bilde av meg selv og dermed sammenlikner meg selv fra nå til da.

Anabel, 1. januar 2012.

Hadde du en fin nyttårsaften?

- Bella.

Oppsummering desember 2011.

2011-12-31T10:04:00.009Z

Jeg skriver at jeg ikke skal lage så lange innlegg, og så lager jeg et innlegg som er langt over 1000 ord lengre en juleoppdateringen!? Haha, ironisk.

Da var måneden over for denne gang, og det er på tide med oppsummering!

Månedens høydepunkt: HEROES-maraton med Iselin og Analin (og Anne-Marthe)! Vi tilbakela 23 episoder på 16 timer og 50 minutter - på bare fire dager (les: netter)! Elsker denne serien.

Iselin, Analin og jeg ser på Heroes i nabohuset!

Månedens nedtur: At jeg tror noe mer alvorlig enn en liten skade har forekommet i høyrekneet mitt.

Beste kompliment jeg fikk: Åh, igjen vanskelig å nevne ett; det er så jo så mange som sier noe hyggelig til meg hver dag! Jeg tror jeg må gjøre om denne til "komplimenter":

" "Rockin' around the Christmas tree" var konsertens høydepunkt! "

"Hvis jeg hadde vært moren din, hadde jeg vært så stolt av ungen min!"

"Du er jo Ligrettomesteren! Du har over 40 poeng mer enn meg!"

Jeg fikk også et julekort fra ei på skolen hvor det stod mange vakre ord om meg. Jeg smeltet helt!

Da familien min og slektningene mine fikk høre cd'en med sangene jeg har sunget inn i studioet på julaften. Mine to tanter og pappa begynte å gråte, og mamma fikk tårer i øynene. Alle roste meg for sangstemmen min.

Månedens venn (gjorde om denne også, jeg): Heidi! Jeg føler vi har hatt en god kontakt denne måneden.

Månedens ord: Denne måneden hadde vi mange gode morgenord! Men må jeg nevne ett, må det bli den 2. desember av Ingvild: Den handlet om de fem forskjellige måtene å uttrykke sin KJÆRLIGHET på: Si hyggelige ORD til noen, BERØRING; gi f. eks en klem, 3. Gi av din TID til å snakke og være sammen med noen. 4: Gjør noen en TJENESTE. 5. Gi GAVER til noen. I tillegg har alle hver sin "kjærlighetstank". Hver gang noen uttrykker sin kjærlighet for noen, blir tanken fylt opp. Er det lite oppi, kan det være vanskelig for vedkommende å gi kjærlighet. Derfor: Mye oppi kjærlighetstanken => Mye å gi.

Månedens mest brukte ord: Flate.

Månedens latterkick: Da jeg spilte Alias sammen med mamma og Analin. Jeg gjenforteller spillets gullkorn:

Analin skulle forklare ordet, mens mamma og jeg følger ivrig med.
Analin: "Når mamma dør, hva gjør vi da?" (henvendt til henne og meg)
Mamma: "Dere sørger!"
Analin: "Nei, ikke det..."
Jeg roper ut uten å ha hørt hva mamma hadde sagt: "Arver!! Å arve!"
Jeg fikk rett.

Kos med Alias! Fv: Analin, meg og mamma.

Jeg har dilla på: Minesveiper. Jeg fikk en ny julerekord her om dagen på 136 sekunder!

Månedens mest spilte låt: Jeg har hørt mye på cd'ene jeg fikk med meg hjem fra skolen. Det må nok derfor bli: "My grown up Christmas list" og "Jørgen Hattemaker".

Så var den siste dagen i hele 2011 omsider kommet. Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år, og måtte all lykke følge dere videre i det neste året som banker på døren!

Nyttårsklem fra Bella.

Tilbakeblikk på 2011.

2011-12-30T10:42:00.022Z

Nå er det ikke lenge til at året 2011 er historie, og et nytt og spennende år er i vente. Jeg sitter på rommet mitt og prøver å tenke tilbake på hvordan året har vært. Dette året må ha vært det desidert mest følelsesladde året jeg noen gang har hatt, og jeg har både hatt mine fantastiske oppturer, samt opplevd den tøffeste og tyngste perioden av livet mitt. Hvis du vil, kan du være med meg i mimringen av dette året. Kanskje du også klarer å sette deg inn i hvor forferdelig - og egentlig altfor sjokkerende - mange timer jeg la i skolearbeid, og dermed skjønne hvor viktig det var for meg å få et år på folkehøyskole til å slappe helt av.

Av og til kan du finne linker til innlegg jeg har skrevet tidligere som kan beskrive hendelsene litt bedre enn det jeg forteller her. Disse linkene kan du finne under ord som er skrevet med BLOKKBOKSTAVER.

Januar: Jobb + trening + skole = utbrenthet.

Året startet med at jeg fikk meg JOBB på Rema 1000. Jeg jobbet hver mandag og annenhver onsdag, samt at jeg ofte kunne bli spurt om å jobbe andre dager også. Vakten var fra 16:00-22:00, og jeg måtte alltid stresse med å rekke første buss etter skoletid. Da jeg kom hjem på kvelden etter en dag som allerede hadde vart i over 16 timer, var det tid for skolearbeid.

3.01: Ferdigkledd for første arbeidsdag.

Jeg hadde også en fantastisk treningsperiode i januar. Jeg trente hver dag (og gjerne flere ganger daglig; hadde en dag jeg hadde fire treningsøkter!) med én treningsfri dag i uken; søndag. Utholdenheten min var på god vei oppover, selvtilliten min i fotball i forbedret seg sterkt, og jeg klarte å presse meg hardt under spinningsøktene. Det var herlig!

Likevel merket jeg at jeg drev meg selv hardt. For hardt. Jeg jobbet hver mandag og annenhver onsdag, var på fotballtreninger hver tirsdag og torsdag, og hadde gospeløvelse på fredag, samt tid til skolearbeid som måtte presses inn der jeg hadde tid - og selvfølgelig ble alle helgenene og timer jeg egentlig hadde trengt til søvn såre ofre for dette. Helgenene gikk dermed enkelt og greit bort til lekser og trening, og restitusjon (hvile) til å makte en ny uke med det samme stresset. Det var egentlig ikke rart at jeg ble helt UTBRENT i slutten av måneden.

Februar: Folkehøyskolevalg, skade, innspilling i studio og enda mer skole.

Jeg dro med meg utbrentheten inn i neste måned også, og jeg slet meg hardt, både fysisk og psykisk, gjennom dagene. Det eneste som holdt meg oppe, var treningsøktene. Det er nemlig bare de som fikk meg til å ha det bra, og jeg klarte å legge vekk skolearbeid og alt annet stress som var i hodet mitt. Det var som om treningsøktene fikk meg inn i en slags parallell verden hvor jeg klarte å koble helt ut, og jeg kunne gjemme meg for alle byrdene som hadde en tendens til å bryte meg ned.

Derfor var det utrolig kjipt at jeg skulle bli skadet denne måneden. Det medførte til at jeg måtte redusere treningsmengden sterkt, og de treningene jeg hadde, ble ikke gode. Hva er det som nå kunne hjelpe meg til å holde ut alt som skjedde på skolen som slet meg fullstendig ut? Det er nesten et mirakel at jeg klarte meg.

Denne måneden takket jeg også ja til å begynne på Haugetun Folkehøyskole, noe jeg kommer tilbake til i august. Jeg husker jeg gledet meg fantastisk mye til å starte; å komme meg vekk fra alt skolestresset som hadde preget meg i flere år, begynne med blanke ark, og bli kjent med jenta som lå bortgjemt bak skolearbeidet. Men jeg hadde ikke tid til å tenke på det enda; mer skolearbeid stod for døren.

Logoen til Haugetun Folkehøyskole.

Det var likevel én dag hvor jeg tok meg tid til å gjøre andre ting enn skolearbeid, jobb eller trening; Analin og jeg fikk nemlig spille inn sanger i et STUDIO! Dette skjedde på "Barnas Dag"; dagen hvor Analin og jeg hadde vært 18 år i Norge - altså 18 år siden vi ble adoptert fra Filippinene. Vi spilte inn fem sanger: "In The Light", "Broken Strings", "I Will Survive", "He Will Forever Last" (selvkomponert) og "White Flag". Produktet av disse sangene vi sang inn ble spilt av på et lokalt radioprogram. Dessuten ble vi også filmet under innspillingen av "I Will Survive" (som du kan se HER) som også ble vist på den lokale tv-kanalen "Tv-Modum". Det var godt å få noe annet inn i tankene for en gangs skyld.

19.02: Innspilling i studio. (Tatt fra Lailas bilder)

Mars: Toppunkt på skolearbeid.

Denne måneden nådde virkelig toppen av alt som måtte GJØRES på skolen. Jeg husker jeg ble sliten og lei meg bare av å tenke på hvor mye jeg måtte gjennom. Likevel tror jeg at jeg på denne tiden hadde nesten blitt vant til å få lite søvn på grunn av skolearbeid, for selv om jeg hadde om lag enda mer skoleprosjekter, skoleturer og prøver jeg måtte gjennom, følte jeg det gikk bedre denne måneden enn de foregående.

Måneden startet med vinterferie, men hva er egentlig ferie? Ordboka definerer det som fri fra skole. For min del betyr ferie fysisk borte fra skolen; jeg tar heller med meg skolen hjem. Jeg bruker nemlig hver ferie og hver eneste feriedag til skolearbeid og trening, og å få dårlig samvittighet for å ikke gjøre noe - eller til og med nok - skolearbeid. Vel, kanskje ikke den aller første feriedagen; da prøver jeg å unne meg helt fri både fysisk og på det mentale planet.

Et skoleprosjekt må fremheves i denne måneden, og det er historieprosjektet. Analin og jeg samarbeidet med å sammenlikne vår adopsjon med mormors. Dette var et helt utrolig spennende prosjekt som fikk oss til å grave i både mormors fortid og våre egne tanker rundt det å være adoptert. Jeg hadde ikke satt meg så mange tanker rundt det å være adoptert enda, så det ble et utrolig følelsesladet arbeid. Prosjektet skulle leveres inn til en nasjonal konkurranse, så vi jobbet hardt og iherdig med dette - mer enn det som skulle ha vært mulig. Det var en natt vi jobbet helt til klokka 4:30! Analin og jeg hadde aldri klart dette skoleprosjektet uten hverandre. Vi var flinke til å samarbeide, så da den ene var utslitt, kunne den andre fortsette. Dessuten fikk vi virkelig god oppfølging av lærerinnen vår; det hadde nok aldri blitt like bra uten henne! Vi fikk 6 på prosjektet, men spørsmålet er om det egentlig var verdt all jobbingen.

April: Portugaltur og begynnelsen på en tøff periode.

Denne måneden startet med en TRENINGSLEIR i Portugal med klassen! Dette var godt for meg på alle måter. Jeg slapp å ha skolearbeidet hengende over meg hver dag, jeg kunne få meg mer søvn enn jeg hadde hatt på flere måneder i strekk, og jeg kunne komme meg vekk fra miljøet som stadig ga meg nedbrytende tanker om at jeg ikke var god nok. Portugalturen ble virkelig et av årets største høydepunkter!

"Push ups"-konkurranse! Jeg har hvit knestøtte på meg. Jeg kom på 3. plass. (Tatt fra Livs bilder)

Jeg burde ha skjønt det; på grunn av de forferdelige månedene jeg hadde hatt, var det bare et spørsmål om tid før jeg skulle bryte helt sammen. Det startet i denne måneden, men det skulle bli verre.

Mai: Nedgangsperiode.

Tidligere hadde jeg slitt som flate på grunn av skolestress. Nå begynte jeg å slite på det psykiske plan også; det var som om alle mine største svakheter blusset opp i meg, og jeg hadde problemer med å holde fokus på det som var viktig. Det var vanskelig å være sterk da jeg følte meg så ufattelig svak. Heldigvis fikk jeg god hjelp fra noen som støttet meg i denne perioden, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. Det var et under at jeg kom meg gjennom eksamenene og de siste prøvene.

Juni: Skoleslutt og turné med Heggen Gospel.

Det var tid for å ta farvel med den VIDEREGÅENDE SKOLEN jeg hadde tilbrakt tre år på. Til tross for at jeg slet meg fullstendig ut alle tre årene (for du har jo bare fått med deg den aller siste halvdelen av vgs-årene), var det de tre beste årene av livet mitt hittil. Jeg var strålende fornøyd med kontaktlæreren min, og han ble den beste læreren jeg noen gang hadde hatt! Jeg lærte også så utrolig mye jeg vil ta med meg videre i livet mitt. Når jeg ser tilbake på disse tre årene, er det faktisk lærerne jeg husker best. Hvor sett jeg kunne føle meg av dem, og hvordan de påvirket meg. Det er nok dem jeg kommer til å savne når jeg tenker tilbake på disse tre årene. Karakterkortet mitt ut av videregående kom på et snitt på akkurat 5, og det var helt greit.

16.06: Avslutningsdagen på den videregående skolen min. Fv: Analin, kontaktlæreren min; Ole Tom, meg og rektoren. (Tatt fra Livs bilder)

Deretter var det den årlige Tysklandsturneen med Heggen Gospel. Selv om jeg var på vei ut nedgangsperioden, ble det en trist tur for det. På de tidligere turneene har jeg vært flink til å legge byrdene mine på hylla hjemme og bare ha det gøy i Tyskland. Det klarte jeg ikke denne gangen. Jeg drasset dem med meg, og de ble om lag verre enn de hadde vært i Norge. Heldigvis var det noen venner som hjalp meg til å se det positive rundt meg - og ikke minst i meg - og jeg følte de tok så godt vare på meg da jeg ikke klarte det selv. Det er nok de jeg kan takke for at turneen ikke ble så trist som den fort kunne ha blitt.

4.06: Skolekonsert. Analin og jeg synger "Breakeven". (Tatt fra Maritas bilder)

Juli: Stress - men ikke skolestress.

Juli gikk sin egen gang, og jeg hadde vel noe på agendaen hver eneste dag. Jeg mistet oversikten over hvilken dag det var til enhver tid, og tenkte heller over hva jeg skulle få gjort i løpet av dagen. Det var så ufattelig mye som skulle gjøres, og jeg hadde så lite tid. Men dette var iallfall mer koselige ting som stod på planen - ikke skolearbeidet. Jeg møtte Emil flere ganger i løpet av måneden, og jeg syntes det var herlig å bli bedre kjent med ham! Jeg fikk også møte LINE, noe som også var utrolig koselig (dette skjedde i august, men det er jo egentlig ett fett)!

Sammen med mine gode venner! Fv: Analin, Sindre, meg og Marie.

August: Norway Cup og Haugetun Folkehøyskole!

I år, som de tre siste årene, skulle Anne-Marthe, Analin og jeg være med å jobbe på standen til MOT under Norway Cup. Denne gangen var nok den beste turen av våre fire år der, for vi fikk større ansvar; vi ble nemlig selve ungdomslederne på standen! Vi hadde det utrolig moro sammen, og vi ble også kjent med flere MOT-ungdommer fra andre deler av Norge.

Vi jobber på MOT-standen!

Det neste som stod på listen, sett bort ifra min SISTE ARBEIDSDAG på Rema 1000, var Haugetun Folkehøyskole. Jeg hadde jo alltid gledet meg til å flytte til Fredrikstad; kunne gå på skole bare fordi det er gøy, slappe helt av, bli bedre kjent med meg selv, og få en vennekrets som ikke inneholdt Analin. Men gjett om NERVENE kom for fullt. Jeg tror ikke jeg hadde hatt tid til å grue meg tidligere, rett og slett fordi jeg ikke hadde hatt tid, men nå merket jeg at jeg var redd. Jeg prøvde likevel å se det positive i situasjonen. Det prøver jeg jo alltid å gjøre.

FØRSTE SKOLEDAG kom, og det gikk fantastisk bra! Jeg vet faktisk ikke om det kunne ha gått noe bedre! Da jeg leste gjennom blogginnlegget mitt fra den første dagen på skolen, måtte jeg smile og le for meg selv, for alle de gode følelsene fra denne dagen kom tilbake til meg. Det var herlig.

23.08: Utenfor hjemmet mitt, klar til å dra til Haugetun Folkehøyskole i Fredrikstad!

De første dagene gikk strålende; jeg hadde det så bra! Jeg ble kjent med mange nye mennesker, og jeg trivdes godt i skoletimene. Første valgfagsperiode gikk bare til trening (volleyball, treningsstudio og xcycling). Jeg er jo så vant til mye trening, så jeg ønsket å fortsette med det. De første ordentlige VENNENE jeg fikk på skolen, må nok ha vært Kristoffer fra Mjøndalen (også kjent som Kris) og Kristoffer fra Sandefjord (bedre kjent som Krish). De ble også mine nye klassekamerater på hovedlinjen vår; SSS (sang, scene og studio), og jeg trivdes godt å henge sammen med dem!

September: Livet på folkehøyskole + sponsorløpet!

Dagene fortsatte å gå, og jeg trivdes fantastisk godt. Jeg husker jeg noen ganger plutselig kunne få en trist følelse - akkurat som om denne herligheten snart skulle ta slutt. Da kommer jeg heldigvis på at jeg sammenlikner dette skoleåret med Tysklandsturneen om somrene som varer bare i 12 dager, og jeg puster lettet ut; jeg har faktisk et helt skoleår foran meg! Jeg hadde også en tendens til å ha dårlig samvittighet for at jeg hadde det så bra - gikk det virkelig an å ha det så bra uten å måtte streve for det? Fortjente jeg dette? Men jeg orket ikke å bruke store kreftene på å tenke på dette. Jeg nøt det som livet hadde å by på!

Jeg koser meg med mine nye venner! Fv: Henriette, meg, Monika og Sandra.

Som jeg har skrevet, trente jeg fortsatt mye, og denne måneden trente jeg nesten ikke noe mindre enn da jeg gikk på idrettslinja. Jeg husker jeg ofte fikk høre at jeg trente mye, og at jeg måtte huske å slappe av også. men det var jo det jeg gjorde; sammenliknet med videregående slappet jeg virkelig godt av! Treningen toppet seg da skolen hadde SPONSORLØP (et løp hvor vi tjente inn penger til støtte for Guatemala). Dette så jeg på som en fin treningsøkt, og jeg jogget faktisk i sammenhengende to timer og tilbakela en distanse på nesten to mil! Aldri før har jeg presset meg selv så hardt, og jeg klarte ikke å gå ordentlig på flere dager. Penger fikk jeg også tjent inn; jeg tror det ble litt over 4000 kr!

Oktober: Høstferie, Grease og overraskelsesbesøke Analin!

Ukene bare fløy forbi, og det var tid for høstferie. Mine FØRSTE UKER på skolen var allerede over, og jeg var fornøyd så langt. Selv om det var koselig å se igjen familien min i høstferien, ble den likevel litt kjip for min del. Flere av de samme vonde følelsene som jeg ikke hadde hatt på en stund kom nemlig tilbake. Men plutselig var jeg tilbake på skolen, og det ble fullt fokus på GREASE; teatermusikalen klassen min skulle sette opp. Jeg skulle være Frenchy, og hun var akkurat passe utfordrende for meg. Jeg var storfornøyd med rollen min! Jeg elsket å øve på sangene, koreografiene til sangene, og bevegelsene til replikkene.

The Pink Ladies! Fv: Meg, Heidi og Karoline. (Tatt fra Karolines bilder)

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg borte fra fotball - jeg hadde jo egentlig lagt opp denne sommeren. Langt mer fristende ble det da jeg stadig fikk positive tilbakemeldinger fra elever og lærere som tydelig viste at de var imponerte over mine kontrollerte fotballferdigheter da jeg lekte med ballen. Lærerne og stippene fortalte meg at jeg jo bare måtte være med på Haugetun-laget! Hadde de bare visst hvordan kneforholdene mine var. Hadde jeg bare lyttet mer til hva kroppen sa til meg. Da hadde jeg sluppet å bli skadet igjen. Og igjen og igjen. Heldigvis var ikke treningen den eneste faktoren som holdt humøret mitt oppe på denne tiden; jeg hadde gode venner rundt meg hele tiden, jeg fikk tid til å slappe av, og jeg fikk gjøre det jeg selv hadde lyst til, og dette var store gleder i seg selv!

Jentelaget i Artigfotball. Jeg befinner meg nederst til høyre. (Tatt fra Marens bilder)

I slutten av måneden valgte jeg å dra opp til ANALIN i Sunnmøre for å være med på hennes familiedag. Hun hadde spurt meg tidlgere om jeg ville være med, men jeg hadde sagt nei; hvis du kjenner meg godt, vet du hvor streng jeg er mot meg selv når det gjelder fravær. Likevel ombestemte jeg meg i siste liten, og tok nattbussen fra Oslo til Analin og var der den helgen. Analin ble utrolig overrasket over å se meg likevel, og hun hoppet, skrek og omfavnet meg da hun fikk øye på meg! For en hyggelig velkomst. Sammen var vi med på familiekor, og Analin og jeg opptrådte også sammen foran hele skolen med duetten "He Will Forever Last"; låten vi har skrevet og komponert selv. Jeg syns det gikk dårlig, men vi fikk da hyggelige tilbakemeldinger.

22.10: Analin og jeg øver på sangen vi skulle fremføre samme kveld foran hele skolen hennes!

Mine flotte foreldre kjørte meg helt tilbake til Fredrikstad. Da jeg kom inn i spisesalen, møtte jeg Linken, internatlederen, som sa at hun hadde savnet meg. Hun hadde visst merket seg at jeg ikke hadde vært der den helgen - i positiv forstand. Det gjorde noe med meg. For en fantastisk kommentar å motta, kanskje spesielt for meg! Jeg kan fortsatt høre henne si det til meg i hodet, og jeg kan fortsatt huske den gode følelsen jeg fikk da jeg hørte det. Jeg tror jeg aldri kommer til å glemme det.

November: Grease-forestillinger, utplasseringsuke og forberedelse til huskonsert.

Så var det duket for PREMIEREN på Grease, og jeg tør si jeg aldri har vært så nervøs før. Det var faktisk helt forferdelig, og jeg var et levende nervevrak rett før jeg skulle på scenen. Men det gikk bra, og jeg klarte meg greit. Klassens beste opptreden var for skolen vår - for et lykketreff! - og den ble også filmet. Er du interessert i å se på filmen, kan du ta en titt HER.

31.10: Generalprøve på Grease. Jeg står forrest og helt til venstre. (Tatt fra Haugetuns side)

Siste Grease-forestilling var på familiedagen. Jeg ble med mamma og pappa hjem igjen, for det var tid for UTPLASSERINGSUKEN. Jeg hadde funnet meg plass på den videregående skolen jeg nettopp hadde gått ut fra, og jeg skulle følge forskjellige musikklærere i deres timer. Jeg fant det utrolig interessant, og jeg ble enda mer positivt innstilt på læreryrket. Jeg husker at mens jeg vandret rundt i skolens korridorer, kom de samme tankene tilbake om skolestresset som hadde preget meg da jeg selv var elev her. Det var deilig å vite at det bare kunne være med tankene.

Da jeg kom meg tilbake til Fredrikstad, var det tid for at SSS skulle forberede seg til skolens første huskonsert (julekonsert). Jeg valgte å synge to sanger; "Rockin' around the Christmas tree" og "My grown up Christmas list". Førstnevnte kunne jeg fra før, så den trengte jeg bare å repetere litt før den satt. Den sistnevnte, derimot, hadde jeg knapt hørt før, men jeg husket den var fin og kunne passe min stemme. Jeg måtte derfor sette av mye tid til å lære meg både tekst og melodi utenat, og det var en uke jeg stakk daglig bort til musikkrommet og øvde i flere timer. Sangen var utrolig krevende, og jeg merket jeg ble sliten og lei etter hvert. Men jeg nektet å gi den opp.

Desember: Julekonsert, studiouke og juletid.

Julekonserten gikk bra, og jeg fikk lært meg sangen til konserten. Samme uke som vi hadde julekonsert, hadde vi også studiouke (altså uken med fullt fokus på å synge inn og mikse sangene vi ville ha med oss hjem til jul). Jeg valgte å spille inn "My grown up Christmas list", så dette var en annen grunn til hvorfor jeg øvde så intenst på sangen. Innspillingen gikk veldig bra, og jeg ble fornøyd med sangene jeg kunne ta med meg hjem i julegave til foreldrene mine.

1.12: Julekonsert; jentene + lærerinnen vår synger "Oh come all ye faithful". Fv: Berit, Karoline, Heidi, meg og Hanna Serine. (Tatt fra Haugetuns side)

Den siste uken før juleferie, hadde vi juleverktsted og koselige morgensamlinger med julefortellinger som ble lest opp. En gang spurte en lærer meg om jeg kunne tenke meg å lese julefortellingen istedenfor ham; han syntes jeg hadde hatt så god innlevelse på Grease at det kunne ha passet meg bedre å fortelle historien enn ham. Skal si jeg strålte av denne meldingen, og jeg tok utfordringen! Det gikk veldig bra, og jeg fikk mange hyggelige kommentarer fra både lærere og elever etter at jeg hadde lest historien "Legenden om Lucia".

Så er det juleferie, og det er her jeg er nå. Skal si det er deilig å ikke ha det forferdelige skolejaget og den dårlige samvittigheten over meg hele tiden. Du kan nok ikke klare å forestille deg hvor herlig det er! Jeg kan endelig se på en ferie med den samme definisjonen som bokmålsordboka sier: Fri fra skole.

Gøy med Alias! Fv: Analin, meg og mamma.

Oppsummering:

Mens jeg skrev dette innlegget, gikk jeg parallelt gjennom blogginnleggene jeg har skrevet (og noen utkast-innlegg), og jeg kan virkelig ikke fatte at jeg klarte å drive meg selv så hardt som jeg gjorde i begynnelsen av dette året! Det er nesten litt for utrolig. Da jeg begynte på folkehøyskolen, lovte jeg meg selv at jeg skulle prioritere søvn, hvilket jeg gjorde. Jeg fikk stadig spørsmål fra medelever om hvorfor jeg la meg så tidlig, men jeg hadde mine årsaker. Jeg ville gi meg selv denne fortjenesten etter alle de omtrent søvnløse nettene på videregående. Det gledet meg å gi kroppen masse søvn. Jeg la forresten merke til at kroppen min ikke maktet å gjøre det jeg klarte på videregående; jeg følte meg sliten og trøtt i løpet av en dag hvor jeg bare hadde fått i meg seks timers søvn. Dette var jo mye for meg som en elev på videregående!

Dessuten har jeg også blitt bedre kjent med meg selv. Jeg har faktisk aldri blitt helt kjent med hvem jeg er på grunn av alt skolearbeidet som opptok meg. Hvem var jeg bak alle karakterene? Hvilken personlighet skjulte seg bak den store stabelen av lærebøker? Da jeg ble bedre kjent med meg selv, fant jeg også ut at jeg var fornøyd med den jeg var. Selv om de vonde tankene hjemsøker meg på folkehøyskolen også, har jeg noen å snakke med her, og som ønsker meg det beste. Jeg ser på meg selv som ei positiv og glad jente som er takknemlig for livet sitt! Jeg skulle bare ønske jeg hadde innsett dette litt tidligere.

Nå er årsskiftet rett rundt hjørnet. 2011 har gitt meg mange gode erfaringer jeg skal ta med meg videre i livet mitt, men jeg må innrømme det er godt å være ferdig med dette året. Jeg går inn i et nytt år med hevet hode og åpent sinn; jeg ser frem til nye og spennende utfordringer som vil møte meg i 2012!

- Bella.

"Life goes on. So do you."

Spørsmål til SSS.

2011-12-27T13:32:00.007Z

Wow, blogginnlegg allerede dagen etter! Jeg burde gi meg et klapp på skulderen, hehe.

Blogging på kjøkkenbordet.

Det jeg ikke fikk skrevet i gårsdagens superlange innlegg, var at jeg har blitt bitt av minesveiperbasillen. Igjen. Egentlig er jeg gørrlei spillet, men jeg klarer ikke å la være å spille spillet. Julens rekord er på 158 sekunder på ekspertnivået, men det er uten datamus. Det er jo mye enklere å bruke datamus enn touch-skjermen.

Rekorden ble satt etter at jeg spilte denne runden. Den er fortsatt på 158 sekunder.

All denne minesveiper-spillingen har fått meg til å tenke minesveiper. Når tankene vandrer, når jeg ser på tv, eller når jeg ligger i senga om kvelden, ser jeg for meg minesveiper-brettet, tallene og at jeg setter flaggene hvor minesveiperne ligger. Jeg finner det egentlig litt fascinerende at jeg klarer å pusle sammen et minesveiper-brett i hodet mitt, men det er irriterende at brettene tar seg den frihet til å oppta hjernen min når den føler for det.

I dag har jeg endelig vært hos legen med kneet mitt. Jeg har fått henvisning til en MR-undersøkelse, og jeg skal til fotterapeut i morgen. Legen så på føttene mine, og det var et eller annet med at jeg kanskje måtte få meg såler.

Angående MR-undersøkelsen må jeg finne meg en time, og da må jeg først finne ut når jeg har tid. Vinter- og påskeferien er greit nok, men jeg husker ikke eksakt dato for når klassen min skal på turné eller på USA-tur. Er det noen der ute som kan hjelpe meg?

Under kan du finne den siste ukerevyen før juleferien fra skolen. Jeg har lurt på når det skulle komme, men jeg skulle jo ha skjønt at det måtte komme etter julaften. Med tanke på juleverkstedet hvor vi lagde mange gaver, er det helt forståelig at det kom så sent som det gjorde.

http://www.haugetun.no/revy/uke-50--juleverksted-julesamling-julekino-og-julemiddag-124.aspx

- Bella.

Juleoppdatering!

2011-12-26T22:19:00.023Z

Ho, ho, ho, mine kjære lesere! Jeg beklager på DET STERKESTE at jeg ikke har skrevet på lenge, men det har vært så ufattelig travelt de siste dagene. For å gjøre det godt igjen, har jeg med mange bilder som skal freshe opp dette lange innlegget som jeg på forhånd vet det vil bli, hehe - jeg fikk nemlig digitalkamera i julegave fra mamma og pappa!! Kremt, nok om det; jeg skriver med overskrifter slik at du kan selv velge hva du vil igjennom. God lesning!

21.-22. desember: Heroes, Hønefosstur og kakeselger på 02-konsert.

Anne-Marthe hadde ligget over hos Analin og meg etter en lang Heroes-natt med Iselin. For rundt tre år siden så jeg Heroes-serien for første gang, og jeg ble hektet fra første episode. Seriøst; den må virkelig være den beste serien jeg noen gang har sett - tør jeg si bedre enn Friends? Dessuten metter Heroes alle slags kategorier: Den er morsom med alle de latterlige kommentarene til Hiro, den er rørende med det spesielle forholdet i Bennets familie, den får med kjærlighetsintriger med Peter, Isaac og Simone, den får med den vanlige tenåringsdramatikken i Claires liv på high school, og den er fryktelig skummel med den grusomme, men smarte Sylar. Jeg sitter helt klistet bak skjermen når vi ser på det, og jeg nærmest hopper i taket av engasjement og fryd over hvor godt alt henger sammen. Det er vanskelig å forklare, men du vil skjønne det med en gang du begynner å se serien!

Nok om det. Så tok vi oss en tur til Hønefoss! På grunn av den lange natten, orket vi oss ikke ut før på ettermiddagen. Her handlet vi siste rest av julegaver.

Anne-Marthe og Analin.

Deretter tok Analin og jeg buss direkte til Åmot. Det var nemlig tid for å hjelpe til under konserten til 02; koret som mamma er med i. Vi har gjort dette hvert år i flere år, og det var noen som kom bort til oss sa at det nesten har blitt en tradisjon at vi er med. Vanligvis pleier det å være med ei god venninne av oss som også hjelper til, men hun ble ikke med denne gangen. Det var litt kjipt, for det ble jo ikke like moro uten henne.

Men Analin og jeg klarte oss bra; hun tok seg av billettene, mens jeg tok meg av kafeen. Det var helt sykt stress! Med nesten to fullsatte konserter ble det mange folk. Hvordan i all verden skulle jeg alene klare å trakte kaffe og helle den over i kannene, lage saft og skjære opp kakestykkene slik at det passet med 10 kr stk (sett min elendige dømmekraft i betrakning), samtidig som jeg også måtte betjene kundene som stod i lang kø bakover? Heldigvis kom mamma noen ganger og hjalp meg, og mens hun tok seg av kundene, fikk jeg tid til å stelle i stand kaffe, saft og kakene. Da koret hadde konsert, filmet Analin konserten, og jeg ryddet kafébordene og gjorde andre nødvendigheter før jeg måtte forberede meg på en ny ladning av kunder da konserten var ferdig. Jeg fikk selvsagt litt tid til å nyte konserten også, selv om det var fra kafeens perspektiv. Koret hadde fått med seg en del nye sanger, og det var like vakkert å høre på dem denne gangen som alle de andre konsertene deres! De har virkelig all grunn til å være stolte av seg selv.

Jeg koser meg som kioskselger!

Jeg jobbet nesten non-stop fra 17:30-22:00, og jeg var sliten, men glad da jeg dro hjem den kvelden. Det føles så godt å kunne være til nytte for andre! Det må være en av de beste følelsene jeg kan føle. Selv om kvelden endte litt kjipt mellom Analin og meg, klarte det ikke å dra meg så langt ned på grunn av det allerede gode humøret mitt.

23. desember: Besøke Emil og øvelse med Heggen Gospel!

I dag skulle jeg besøke en veldig god venn av meg, Emil, klokka rundt 11-12! Siden jeg bor langt utpå landet hvor det ikke prioriteres buss, og at jeg ikke har egen bil, måtte jeg være med mamma da hun skulle på jobb. Det medførte til at jeg måtte stå opp klokka 8, men det var likevel verdt det. Jeg trives så godt både med og hos Emil, og jeg har det så bra sammen med ham! Hele familien hans er helt fantastisk; de er jo så gode og hyggelige alle sammen! Jeg fikk hilst på de nye kattungene deres, og jeg fikk lov til å være med på å pynte pepperkakehuset deres. Dette er nok ikke min sterkeste side, for det eneste jeg klarte å gjøre, var å lage en vegg som så skikkelig sur ut. Jeg failet totalt, hehe, men jeg hadde det moro for det. Jeg syntes nemlig det var stas at de ga meg lov til å være med å pynte deres pepperkakehus!

Pepperkakehuset som vi pyntet!

Jeg merker jeg blir deppa bare av å se på veggen jeg dekorerte.

På ettermiddagen var det øvelse med Heggen Gospel, og her øvde vi på sangene vi skal synge på gudstjenestene på den store dagen derpå. Vi skulle synge "Long time ago in Bethlehem", "Mountains" og "Deilig er jorden". Siden jeg ikke har vært med på øvelsene tidligere, kunne jeg jo ingen av sangene. Førstnevnte sang kunne jeg bare teksten på, andrenevnte hadde jeg aldri hørt før, og tredjenevnte har vi sunget hvert år, så den kunne jeg ut og inn. Det var gøy å synge med gospelen igjen, og jeg lærte meg sangene relativt fort - det var bare "Mountains" jeg slet med. Vi skulle heldigvis møte opp tidligere før den første gudstjenesten, så vi rakk å øve da også.

Mine gode venner etter gospeløvelsen! Fv: Vegard, Sindre, Marie, Iselin, Analin og Simen. Jeg slang meg på foran.

24. desember: Gudstjeneste + julaften i Oslo.

Etter nok en lang og spennende natt med Heroes, klarte jeg ikke å komme meg opp av senga før klokka 11. Pappa var dratt til Vikersund for å handle siste rest, mamma satt på dataen og hadde nok sittet der en stund, og Analin hadde ikke stått opp enda. Jeg stelte i stand litt frokost, satte meg i stuen og så på "Tre nøtter til Askepott". Jeg har jo aldri fått med meg hele filmen, noe som flere fra skolen min omtrent hadde blitt sjokkerte over, hehe. Jeg bestemte meg derfor for å se den denne gangen.

Julefrokost med "Tre nøtter til Askepott".

Likevel rakk jeg ikke å se filmen halvveis engang før jeg måtte dusje og stelle meg for å dra på gudstjenesten. Jeg hadde jo enda ikke funnet ut hva jeg skulle ha på meg! Askepotts nøtter får nok vente til neste jul, hehe. Analin og jeg kom oss avgårde faktisk bare fem minutter senere enn planlagt, og jeg var fornøyd med det.

Analin og jeg poserer ved siden av juletreet.

Gudstjenesten var virkelig fin. Presten, Arild, er så flink til å fortelle om noe som fenger alle i kirken, uansett alder. Denne gangen snakket han om hvilken ring man bærer - og da ikke om det er giftering eller pyntering, men om det er begeistRING, sutRING eller kanskje undRING. Ja, akkurat det samme jeg også har snakket om på folkehøyskolen min (så skjønner mine kjære folkehøyskolevenner hvor jeg fikk min inspirasjon fra). I tillegg nevnte han en erfaring han hadde fått av barn han hadde snakket med: Istedenfor å si "ha en god dag", burde man heller si "lag en god dag". Den likte jeg veldig godt.

Jeg har det bra! (Intern med Marie).

Etter gudstjenesten kjørte Analin og jeg hjem, og omtrent plukket opp mamma og pappa før vi kjørte videre til Oslo til mammas familie der. Vi var kjempemange; med en onkel, to tanter, kusine med kjæreste, fetter, mormor, hunden Naja, og oss fire, fikk vi fylt opp huset til randen nesten! Men der det er hjerterom er det husrom, sies det, og vi hadde det veldig koselig. Maten var kjempegod, og jeg trodde aldri jeg skulle orke noe dessert. Likevel var den så innmari god at jeg ikke kunne la være. I tillegg fikk jeg i meg et kvart glass vin (ikke det engang) og et lite glass akevitt, og så mye har jeg aldri drukket før! Jeg tvang det i meg, for det var absolutt ikke noe godt, men jeg syns det var spennende å prøve. Jeg merket jo ingenting av det, noe jeg fant litt skuffende. Jeg mener; hadde jeg tvunget i meg all denne vonde alkoholen til ingen nytte?! (Hehe.)

Omsider var det julegavetid, og det tok jo sin tid siden alle elleve skulle åpne hver sine gaver. Vi tenkte det ville ta for lang tid om vi skulle åpne én og én, så vi tok to og to samtidig. Det gikk akkurat passe fort! Jeg ble kjempeglad for gavene mine, og jeg føler jeg fikk bare det jeg ønsket meg! Jeg fikk blant annet mye klær som alltid kommer godt med, sminke som skulle være sunn for ansiktet, kosmetikk som jeg trenger, smykker, DVD og digitalkameraet. Jeg fikk også Ligretto-spillet i gave fra Analin - akkurat som jeg hadde gitt til henne. Til og med i samme farge! Jeg hadde heldigvis tatt med en byttelapp - det ante meg nemlig at dette kunne hende - så vi får byttet farger. Er vi tvillinger, eller hva?

Analin og jeg morer oss med gavene våre.

Tvillinger med samme tanker.

1. juledag: Slakk dag med Heroes, Ligretto og historieskriving.

Dagen startet med en felles og koselig frokost. Pappa vekket meg halv ett (nå skal sant sies at vi kom hjem langt over midnatt etter Osloturen, og jeg var ikke i seng før klokka var 4), så jeg stod opp til ferdigdekket bord, og alle var stått opp; ja, til og med Analin!

Modell på dagen! Hjemmestrikket pannebånd fra mamma, genser fra Analin, strømpebukse fra tante og tøfler fra venner av familien.

Og slik gjemmer man seg bak en sovesveis.

Etter frokost spilte mamma, Analin og jeg Ligretto. Det var skikkelig moro å spille sammen med dem! Det var ikke like stressende som det var på skolen min, men det kan jo henge med at vi bare var tre; jeg pleier jo å spille når det er dobbelt så mange med. Mamma catchet spillet lett, og falt helt for det. Ligretto blir nok det nye trendspillet på gården vår; kortspillet "Tress & Flush" har dominert i flere år nå, så det er på tide at den lar gullalderen sin vike for et nytt og interessant spill. Etter å ha spilt noen runder, var jeg førstekvinne til både 100 og 200 poeng - noe jeg fant særdeles morsomt siden Analin hadde blitt kåret til Ligrettomesteren på sin skole!

Vi spiller Ligretto!

Resultatet for so long.

Deretter stakk Analin og jeg bort til Iselin for å se enda flere Heroes-episoder. Nå mangler vi faktisk bare 1-2 cd'er, så har vi sett hele 1. sesong. Det er litt skremmende å tenke på hvor mange timer (og da gjerne nattimer) vi allerede har brukt bak tv-skjermen i ferien! Hver episode varer i 40 minutter, det er 2-4 episoder på hver cd, og det er 6-7 cd'er i hele sesongen! Jeg husker ikke helt hvor mange det er totalt, men det kan jeg skrive senere.

Midt i en episode slukner plutselig tv'en. I et bittelite håp blir jeg sittende som et tålmodig fjols og vente på at tv'en skal funke igjen, men det skjer selvfølgelig ikke. Strømmen både var og ble borte. I mørket famlet vi oss bort til vinduet. Det var helt mørkt hjemme også, og så langt vi kunne se på vår side av fjorden; strømmen hadde visst gått over hele Østmodum. Vi gikk ned i stuen til tente lys der vi bestemte oss for å ta en runde med det koselige kortspillet "Tress & Flush" før vi stakk hjem.

Vi ser på Heroes! Sylars t-skjorte er skremmende lik en av MOT-logoene...

Kos med "Tress & Flush".

Vel hjemme - i bekmørket, vel å merke - begynte vi å stelle oss for kvelden. Vi tok med oss hvert vårt stearinlys før vi gikk ned i kjelleren. Før jeg gikk inn på soverommet mitt, utbryter Analin: "Anabel, hva om vi lager en historie nå?". Analin hadde snakket om dette tidligere i juleferien også, så det kom ikke som et overraskende spørsmål. Dessuten var jeg ikke så trøtt, så jeg valgte å bli med. Sammen stakk vi inn på rommet hennes og begynte å skrive ned tankene våre.

For en inspirasjon vi hadde, hvor kom den egentlig fra?! Det utartet seg til å bli en utrolig spennende historie, og både Analin og jeg har troen på at dette kan bli bra! I tillegg har vi tenkt til å filme inn historien med Analin og jeg som hovedroller, og foreldrene våre, samt noen av vennene våre (som ikke vet det enda, hehe) skal få biroller. Historieskrivingen og filmingen blir årets juleprosjekt, og hvor bra eller hvor dårlig det enn blir, har jeg følelsen av at det vil bli gøy å jobbe med dette. Dessuten er det ikke så mye å gjøre her ute på landet, så man får virkelig ikke noe mer moro enn det man lager selv!

2. juledag: Nettet nede for telling.

Så er jeg kommet til dagen i dag. Nettet er borte, men jeg har skrevet på et dokument som jeg viderefører til bloggen senere. I dag har jeg spilt enda mer Ligretto sammen med mamma og Analin. Ellers har vi sett på filmen "Doubt". Flate, for en kjedelig film. Joda, den hadde jo egentlig et godt budskap, men den var dratt så langt ut i det vide og brede; filmen kunne jo sikkert ha vært halvparten så lang og likevel fått frem budskapet sitt! Filmer innenfor kategorien drama passer nok ikke helt for meg (med unntak!).

Etter middag ble også pappa med på Ligretto, og hvem i alle dager skulle ha trodd at han ville være med? Det var så moro, det! Dessuten var han jo imponerende god i spillet, og fikk ofte flere poeng (eller færre minuspoeng, hehe) enn meg. Dette blir virkelig vårt nye familiespill!

Kvelden gikk til at Analin og jeg begynte på manuset til historien. Jeg merker jeg bare blir mer og mer tent på juleprosjektet vårt. Jeg vil ikke fortelle handlingen enda siden den ikke er helt ferdig gjennomtenkt, men stay tuned; plutselig kommer det noe. Vi har blitt enige om å filme noen scener allerede i morgen, og jeg gleder meg!

Nå er det kveld og snart leggetid. Jeg må innrømme at jeg har merket at nettet har vært borte i hele dag, og at jeg har savnet det. Men hva kan man vel forvente seg når man bor så øde og forlatt langt ute på landet? Det går aldri busser forbi her, bare skolebusser - knapt - og nærmeste "landsby" ligger 12 km unna. Men jeg skal ikke klage; jeg trives her jeg bor, og hjemmet mitt ville jeg nok ikke ha villet hatt noen andre steder. Med egen sandstrand, sommerens vakreste solnedgang i minst en mils omkrets (helt sant!), og gode naboer, gjør det virkelig mer enn nok opp for seg!

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese alle de 2618 ordene mine - eller i alle fall noen av dem! Jeg skal prøve å oppdatere oftere slik at det slipper å bli slike lange innlegg. men jeg kan virkelig ikke love noe. Legg gjerne igjen en kommentar og ev. en link til din blogg! Slik får jeg fulgt med på ditt liv også.

Jeg ønsker deg og dine en gledelig jul! Kos dere masse i den søte romjulstiden.
Varme klemmer fra Bella.

Gøy med Alias!

2011-12-21T15:24:00.003Z

I går kveld spilte mamma, Analin og jeg Alias! Vel, vi spilte teknisk sett ikke med brettet: Vi tok hver vår bunke med kort, forklarte ordet for hverandre, og den som gjettet ordet først fikk kortet. På den måten kunne vi telle opp kortene våre til slutt, og den som hadde fått flest kort hadde vunnet!

Flate, så gøy vi hadde det. Både på grunn av våre interne festligheter (jeg sier bare "porteforføl..ja...NEI"!) da vi spilte det før, men også på grunn av de mange gullkornene som dukket opp under spillets gang. Jeg tror spillets latterkick var dette:

Analin skulle forklare ordet, mens mamma og jeg ivrig følger med.
Analin: "Når mamma dør, hva gjør vi da?" (henvendt til Analin og meg)
Mamma er først ute: "Sørger!"
Analin: "Nei, ikke det..."
Jeg roper ut uten å ha hørt hva mamma har sagt i det hele tatt: "Arver!! Å arve!"

Åh, det er ikke like morsomt å gjenfortelle det... Uansett brølte både mamma, Analin og jeg ut i latter. Haha, jeg fikk nesten ikke puste, og jeg hadde så vondt i magen etter å ha ledd så kraftig! Det var moro, det. Da vi talte opp kortene våre etter spillets slutt, fant vi ut at det ble meget jevnt: Analin med 73, mamma med 75, og jeg vant med 76 kort!

Analin, meg og mamma!

I dag ble det visst ikke behov for Hønefosstur likevel. Litt kjipt, men det får gå sin gang. Jeg har brukt tiden til å rydde ut av kofferten min jeg hadde med meg fra Fredrikstad, og lese gjennom noen dagboktekster fra tidligere i år. Dette kommer jeg tilbake til senere.

For en drøy halvtime siden ropte mamma ned i kjelleren om at Analin hadde fått pakke, og jeg ropte det videre slik at Analin skulle få beskjeden. Hun stikker opp, og ikke lenge etter hører jeg et gledeshyl etterfulgt av navnet mitt. "Anabel, jeg har fått Heroes, season 1!!" GJETT om jeg skrek like herlig, da! Denne serien er så bra at det skulle ikke ha vært mulig. Jeg var helt i ekstase, og jeg gleder meg virkelig til å se episodene igjen for andre gang!

Heroes, season 1: Like what I see!

- Bella.

10 000 hits på bloggen!

2011-12-20T14:52:00.005Z

Sjekk statistikken nederst i venstre marg: JEG HAR PASSERT 10 000 HITS PÅ BLOGGEN MIN I DAG!! Så vet dere det, hehe... Det var iallfall litt stort for meg, da. Jeg visste jeg var like i nærheten rundt denne tiden, så jeg stakk innom bloggen min i morges. Da var statistikken på 9999. Siden denne hits-visningen alltid bare har hatt fire sifre, har jeg alltid lurt på hvordan den ville se ut da den ville øke til fem sifre - altså over 10 000. Ville det kanskje komme opp et "error"-tegn, eller kanskje jeg måtte inn og ordne på innstillingen selv? Derfor oppdaterte jeg siden for å se hva som skjedde.

Det eneste som skjedde, var at 'gadget'en (altså hits-visningsgreia) føyde til et siffer av seg selv. Så elementært, men likevel ikke min første tanke. Jeg må nesten si jeg ble litt skuffet; det var liksom for enkelt.

Nok om det. I dag har mamma, Analin og jeg vært en tur i Vikersund. Det var koselig, og vi møtte faktisk mange kjente! Analin og jeg stakk innom Rema 1000 og møtte Eirik - en av arbeiderne der. Det var utrolig koselig å møte ham igjen! Vi møtte også en bussjåførinne vi kjente igjen fra våre mange bussturer til og fra skolen som vi også fikk hilst på.

Plutselig møter vi også Tobias, en av mine tidligere klassekamerater, sammen med hans forlovede Cecilie! HVOR KOSELIG var det ikke å se ham igjen! Og jeg har alltid hatt lyst til å møte og hilse på Cecilie også! Tobias fortalte at han hadde vist bloggene våre til Cecilie. Utrolig, ikke sant?! Utrolig koselig! Selvfølgelig kom jo møtet så fort og uforberedt på, så jeg følte jeg bare smilte dumt og sa ikke noe fornuftig i det hele tatt. Jeg fikk jo ikke gratulert dem som nyforlovede engang! Skulle ha gjort mye for å kunne ha møtt dem igjen (selv om jeg sikkert ikke hadde klart meg noe bedre da heller, hehe). Etter jul skulle de på en misjonsreise til Equador, så jeg får nok ikke sett dem på noen måneder. Det høres virkelig spennende ut, og jeg håper de får noen spennende og opplevelsesrike måneder der!

Nå er det tid for Blåfjell, og hele familien er samlet foran tv'en. Ha en god kveld!

- Bella.

Nå ringes sykdommen inn.

2011-12-19T12:33:00.007Z

Jeg føler meg ikke i form for tiden. Jeg har sår hals og orker nesten ingenting. Jeg har holdt meg frisk og opplagt siden skolestart i august (og måneder før der igjen også!), og først nå kommer sykdomssymptomene. Vel, vel, det hører jo faktisk julen vår til - tragisk nok, haha.

Likevel har Analin og jeg klart å rydde og støvsuge huset! Skal si det var et slit oppå den allerede slitne formen min, men jeg hadde nok aldri klart det uten Analin. Og med en koselig julecd susende i luften (i tillegg til støvsuger-duringen) og tanken på å kunne glede mamma og pappa, var det nok for å holde motivasjonen og drivkraften oppe.

Deretter lagde vi brownies og så på filmen "The Parent Trap". For en nydelig film! Hvis du ikke har sett den, ANBEFALER jeg deg den på det sterkeste!! Det må være en av de nydeligste filmene jeg noen gang har sett - virkelig!

Coveret til "The Parent Trap"

Plutselig kommer mamma og pappa hjem og roser oss for husryddingen! Ja, det var virkelig verdt det. Analin og jeg fikk hver vår post, og jeg fikk blant annet en sølvgrå konvolutt med en håndskrift jeg ikke kjente igjen med det første. For å holde på spenningen så lenge som mulig, åpner jeg først de to andre konvoluttene jeg fikk (jeg fikk nemlig også fra skatteetaten og Røde Kors), før jeg spent og nysgjerrig åpner den siste. Og gjett hva; det var et julekort fra Line, lærerinnen min fra barne- og ungdomsskolen som jeg fortsatt har kontakt med!! Jeg er så utrolig stolt av denne kontakten jeg har med Line. Hun har vært med meg på de gode opplevelsene i livets gang, på lik linje som hun har hjulpet meg gjennom mine tøffe og harde stunder. Hun er herlig, og jeg håper vi aldri mister dette båndet vi har!

Jeg beklager for at jeg har lite med bilder i bloggingen min for tiden. Her må jeg bli flinkere! Men ville du likt å ha sett ei jente spradende rundt i en bamsete nattkjole med et afrohår som verken ser ut eller inn, og et ansikt som er så lite fresht at det ikke skulle ha vært lov?! Nei, det tror ikke jeg heller. Og da er det vel egentlig ikke noe problem likevel, hehe.

- Bella.

1. dag i juleferien.

2011-12-17T16:37:00.004Z

I dag er det, som skrevet, den første dagen i juleferien, og det sier virkelig sitt: Jeg har ikke gjort NOE fornuftig i hele dag! I alle fall ikke noe "Anabel-fornuftig" (den er dyp - orker ikke å forklare). Jeg har ikke skylt håret mitt i dag, så jeg har fortsatt sovesveis (noe som er første gang på flere måneder!), og jeg har heller enda ikke forlatt nattkjolen. For en utrolig digg og slakk dag!

Nå sitter jeg i sofaen med dataen på bordet foran meg, potetgull på bordet, og reklamene som surrer på tv'en i bakgrunnen, mens Analin sitter like ved med sin pc. Det var så koselig å se igjen Analin i går kveld (etter at jeg hadde kommet hjem fra en koselig gospelavslutning), og vi snakket sammen om alt og ingenting til klokka 4 om natten. Vi sovnet på sofaen i peisestuen til klokka 5 da Analin vekket meg for at vi kunne gå og legge oss på hvert vårt soverom. For en utrolig koselig natt vi hadde! Jeg er så glad i henne, jeg.

Det mest nyttige jeg har gjort i dag - sett bortifra å få i meg næring (les: godteri), må ha vært at mamma, Analin og jeg har øvd på sangen "Oh come all ye faithful" (intro-versjonen til Mosaic). Både sangklassen min OG sangklassen til Analin har lært! Ikke nok med det, har Analin lært seg altstemmen, mens jeg synger sopran - altså melodi - stemmen. What a coincidence! Analin og jeg prøvde å synge den sammen for første gang i dag, og det gikk faktisk veldig greit - kanskje bare et par steder som trengs å finjusteres. Mamma skal ta basstemmen, og jeg fikk lærerinnen min Berit til å spille inn denne stemmen tidligere denne uken, mens Analin hadde tatt med seg notene fra sin skole. Jeg har troen på at dette blir så bra! Vi trenger bare å øve mye på den fremover, så skal vi synge den for vår musikalske familie på julaften!

Etter at Analin og jeg svitsjet oss gjennom kanalene på tv'en, fant vi plutselig den søte julefilmen Holiday på tv3, så nå vil jeg følge med på den. I morgen skal vi besøke mormor i hennes nye leilighet, og jeg gleder meg masse til å se henne igjen!

- Bella.

Ukerevy

2011-12-15T21:06:00.004Z

Så var det klart for nok en ukerevy fra Haugetunsiden: Her kan dere til og med se meg danse swing sammen med Dence - som også kommer fra Filippinene! Jeg syns vi fikk til mye sammen, så det var utrolig moro. Dessuten var det moro å repetere swingen fra videregående - jeg fikk jo tross alt karakteren 5/6 i nettopp dette emnet! (Ps: Selv om det er bilde av meg på lagbildet av jentelaget i fotball, var jeg ikke med. NÅ har jeg nemlig lagt opp for godt. Og det mener jeg! Hvis du ser meg spille fotball senere, må du si ifra! Jeg har ikke godt av det.)

http://www.haugetun.no/revy/uke-49--inspiria-badeland-nissefest-og-artigfotballfinale-123.aspx

Jeg føler meg skikkelig lat for tiden. Vel, én grunn er jo at jeg nesten aldri trener på grunn av skader, men jeg finner ofte meg selv prioritere heisen fremfor trappen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette. Jeg har jo funnet ut at det tar myye kortere tid å gå (les: løpe) opp trappene - ved et lite eksperiment med læreren Eivind; jeg tok heisen og han tok trappen, og han kom til spisesalen lenge før meg. Ikke vet jeg om han løp eller ikke (men jeg mistenker ham for å ha gjort det, hehe), men det gikk i alle fall fortere med trappene. Dette er jo bare latskap fra min side. Men da har jeg iallfall ett nyttårsløfte jeg kan føre opp på listen!

Nå må jeg pakke ferdig til i morgen. Da skal jeg hjem! Det skal bli koselig å se igjen familie og venner. Det skal nok bli godt å komme tilbake til Askerud gård igjen.

- Bella.

Ny og slett hårsveis!

2011-12-14T13:27:00.008Z

I går slettet jeg (les: Lise og Heidi) håret mitt!! De brukte hver sin rettetang, og det tok dem en time! Håret mitt, altså - det er nesten litt sykt. Jeg må si jeg ble overrasket imponert over hva de fikk gjort med håret mitt.

Heidis bilde.

Da vi sa oss ferdige etter en liten photo shoot, stakk vi ned i peisestuen hvor det satt noen elever. Heidi gikk like foran meg, og de andre kom litt etter oss. Da vi entret peisestuen ble det helt stille - og jeg mener virkelig HELT stille! - og alle så på meg. Flate, det var så kleint. Av alle mulige reaksjoner jeg kunne ha utløst, valgte jeg selvfølgelig den pinligste: Jeg begynte å knise mens jeg gjemte meg bak Heidi. Så ja, hvis du lurer på hvordan man gjør en klein situasjon enda kleinere enn den allerede er, bare se og lær av meg.

Jeg fikk mange positive kommentarer, til tross for alt. Det varmet veldig! Ole og Nils sa at jeg var skikkelig fin på håret, og Linn sa jeg var alltid skjønn på håret samme hvordan jeg hadde det. Hun vet litt av problemet mitt - som egentlig ikke er noe problem. Jeg kommer ikke til å ta anti-permanent samme hva jeg får høre. Jeg skylder krøllene mine verdens lys etter alle mine barndomsår hvor jeg skjulte dem i fangenskap bak en strikk eller anti-permanent.

I dag var jeg satt opp på treningsøkten julexcycling, og jeg hadde gledet meg i en uke til dette - som vil si helt siden jeg satte meg opp på listen! Heidi var lite keen på at jeg skulle være med, for det betydde at jeg måtte vaske håret etterpå, som ville medføre til at krøllene kom tilbake. Jeg stusset også litt på det, men dette skulle likevel ikke ta fra meg denne spinningsøkten. INGENTING skulle ta fra meg denne gleden! Trodde jeg.

Da jeg satt i bussen før den skulle kjøre til ELIXIA, var det noen som fortsatt manglet. Julia var blant annet ikke kommet, og jeg sa til Marte, læreren, at jeg kunne gå ut og hente henne. På vei ut av bussen mestrer jeg å være uforsiktig; jeg setter høyrebeinet mitt først i bakken etter å ha steget ut. Jeg kjenner et lite ubehag i kneet - akkurat som om det er noe som rører seg der inne. Smerten bygger seg gradvis opp, og jeg halter og haler meg opp trappen til Julias rom. Når jeg omsider kommer frem, får jeg fortalt Julia at bussen drar straks mens jeg selv faller sammen på gulvet. Det gjorde så forferdelig vondt! Etter at jeg hadde ligget utstrakt i korridoren i flere minutter hvor jeg stønnet og bar meg, begynte smertene endelig å avta. Jeg klarte å gå, selv om det fortsatt gjorde litt vondt, og jeg kom meg inn i bussen igjen.

Vel (?) inne i bussen ble tankene mine satt i full sving, og fornuften og lysten kjempet mot hverandre med hver sine overbevisende argumenter. Jeg hadde så inderlig lyst til å være med å sykle, men jeg visste nok innerst inne i meg at det ikke hadde vært det klokeste valget. Rett før Marte skulle kjøre, valgte jeg å gå ut. Det var med et tungt øye jeg så bussen dra fra skolegården mens jeg selv tuslet opp trappen. Det sved i øyekrokene, og tunge og medlidende tårer trillet nedover kinnet mitt. Mens jeg ser bussen kjøre videre fra vinduene i det forlatte tvstue-rommet, hører jeg plutselig skritt bak meg. Jeg tar meg sammen, tørker vekk tårene, og snur meg. Der finner jeg Heidi som sier: "Anabel, bli med på kamp, da!". Haugetun-laget skulle spille mot fjorårets Haugetun-lag i dag. Jeg hadde jo ikke noe annet bedre å foreta meg, så jeg ble med. Jeg er virkelig glad for at jeg har Heidi. Hun er så god og snill med meg!

Jaja, jeg fikk ikke den treningsøkten jeg så inderlig ønsket, men det var kanskje til det beste for meg likevel. Dessuten slipper jeg å dusje håret mitt, så jeg får rett hår på juleavslutningen i kveld! Jeg fikk også sett på en spennende og god kamp som fjorårets Haugetun-lag vant (men det var absolutt moro for det!), og jeg fikk tilbrakt en fin stund sammen med Heidi. Ved å ramse opp alle de positive sidene ved situasjonen, vil jeg kanskje glemme den eneste negative. Og vet du hva; det hjelper faktisk litt.

- Bella.

"When the world gives you a hundred reasons to cry, show life that there's a thousand reasons to smile"

Sankta Lucia!

2011-12-13T12:48:00.004Z

I dag startet morgensamlingen noe senere enn tidligere. Jeg som skulle holde morgenordet i dag (jeg skulle fortelle "Legenden om Lucia"), begynte å kjenne at nervene tok over kontrollen (det er så typisk meg at nervene aldri kommer før RETT FØR jeg skal "opp på scenen"). Jeg ville bare få alt overstått, så jeg merket jeg ble litt utålmodig. Det var jo nesten ikke noen av lærerne som var kommet enda!

Plutselig kan jeg se hva som tok så lang tid. Langt borte i korridoren får jeg øye på lærerne og noen stipper som var kledd i hvitt og gikk i tog mens de sang så vakkert "svart senker natten seg..". Jeg strålte opp da jeg fikk øye på dem; for en fantastisk start på dagen! Jeg satte virkelig pris på dette koselige lille Lucia-toget.

Etter noen få beskjeder og trekning av adventskalenderne våre, var det tid for at jeg skulle lese "Legenden om Lucia". Jeg hadde øvd en del på det tidligere, så jeg håpet det ville gå bra, men det var ett sted i teksten jeg alltid pleide å si feil. Jeg måtte også passe på enkelte steder i teksten hvor jeg måtte få frem budskapet best mulig. Dette er jo bare småpirk, men siden Oscar valgte akkurat MEG til å lese dette, ville jeg gjøre det beste ut av det. Jeg ville ikke at Oscar skulle angre på at han valgte meg. Derfor passet jeg på å være godt forberedt.

Fortellingen gikk veldig bra, og jeg fikk applaus fra peisestuen. Selv om det var et par steder jeg stammet litt, var jeg fornøyd. Jeg syns jeg klarte meg bra på de stedene jeg var litt redd for, og jeg fikk frem historiens budskap greit. Skal si jeg fikk mange positive tilbakemeldinger! Elise kom rett bort til meg og sa at jeg var så flink. Cathrine sa at jeg var kjempeflink til å lese, og at det ikke var noe problem for henne å leve seg inn i historien! Oscar ga meg et klapp på ryggen og sa det var bra, og vaktmesteren sa det var ordentlig fint. Dette er faktisk bare noen av de flere tilbakemeldingene jeg fikk! Åh, det betyr så mye for meg at noen vil ta seg tid og krefter på å si dette til meg.

Samme formiddag hjalp jeg kjøkkenpersonalet med å dekke på bordene til 160 gjester. Skolen får nemlig besøk! Noen elever skal servere, mens noen skulle hjelpe til med å dekke til. Jeg skulle ønske jeg kunne ha vært med på å servere også, men klassen vår ble ikke spurt; de hadde ikke behov etter å ha spurt de andre klassene. Jeg fant dette egentlig ganske kjipt, men jeg hadde nok ikke rukket det likevel siden jeg skal ha studiotimer etter middag.

Uansett; på grunn av disse gjestene, får ikke vi elever lov til å oppholde oss nede i peisestuen i ettermiddag/kveld. Derfor skal Linken arrangere noen leker i gymsalen, og jeg gleder meg veldig! FLATE, jeg kom nettopp på at det er en stor mulighet for at dette kan krasje med studiotimene!! Med min uflaks gjør det nok det...

Nå sitter jeg i tv-stuen oppe sammen med noen herlige jenter. De ser på en film jeg har sett før, så jeg bruker tiden til å blogge og høre på sangene jeg har sunget inn i studioet. I dag, i studiotimene etter middag, er det siste mulighet for å rette på sangene hvis det er noe jeg ikke liker. Jeg har funnet meg et par steder jeg vil gjerne rette på i en av sangene, så jeg håper det blir bra. Det er jo allerede bra - takket være Leif! - dette er jo bare småtterier, hehe.

- Bella.

Dagens timeplan.

2011-12-11T21:09:00.004Z

10:20-10:50: Jeg stod opp, slang på meg en genser over pysjen (med en hette pga hårets sovesveis, vel å merke), og tuslet ned til frokost. Jeg spiste en god frokost siden jeg skulle trene samme formiddag.

10:50-12:00: Jeg stelte jeg meg til trening, satte på klesvask, og øvde på tirsdagens julefortelling. Oscar, en av lærerne på skolen, spurte nemlig meg om jeg kunne fortelle "sagaen om Lucia" for skolen. Han syns jeg hadde så fin innlevelse i Grease, og tenkte dette kunne passe for meg. Skal si jeg ble smigret over at han spurte meg! Det betydde mye.

12:00-14:00: Trening på styrkerommet! En time utholdenhet (med spinning) og en time styrke sammen med Anders. Det var godt å komme i gang igjen!

14:00-14:40: Sette på klesvask, samt henge opp det forrige, og dusje etter en god treningsøkt.

14:40-15:05: GOD middag og GOD dessert! Kjøttkaker, poteter og grønnsaker i brun saus (og tyttebær - ikke minst!), og sjokoladeis med sjokoladesaus til dessert.

15:05-15:15: Skifte til gåtur i kulden.

15:15-16:10: Gåtur til Østfoldhallen. Jeg måtte gå en omvei pga veiarbeid (og min elendige retningssans), så det tok ekstra lang tid.

16:10-16:15: Finalekamp for Haugetun-jentene! Selv om det klødde i beina etter å spille, vet jeg godt at det er til det beste for meg å se på. Jeg er sikker på at det ikke hadde gått to minutter for meg ute på banen før jeg hadde knekt sammen. Vi tapte, men jeg skal ærlig talt innrømme at jeg syns vi spilte best!

16:15-18.00: Jeg gikk (les: skled) tilbake til skolen. Det var så sykt glatt at det ikke skulle vært lov!

18:00-18:20: Jul i Blåfjell.

18:20-18:20: Jeg hang opp klesvasken før det var pølsefest sammen med mine nydelige venner nede på skolekjøkkenet. Tok meg også tid til å pakke inn noen julegaver.

19:20-20:00: Kveldsmat. Spiste bare litt yoghurt og drakk en tekopp - hadde jo allerede spist to pølser.

20:00-21:45: LIGRETTO! Utrolig moro å spille dette igjen.

21:45-22:30: Rydde rommet, stelle meg og skrive dette blogginnlegget. Nå tar jeg kvelden!

Tusen takk for i dag! Takk til alle som var med på å gjøre denne dagen så bra som den ble for meg.

- Bella.

Harry julehandel.

2011-12-09T15:26:00.005Z

Aller først vil jeg bruke et lite avsnitt på å gratulere min kontaktlærer fra videregående, Ole Tom, med bursdagen hans i dag! En så dyktig og omsorgsfull lærer må man lete lenge etter. Heldigvis har jeg funnet flere her på denne skolen også!

I dag har klassen vært på julegaveshopping i Sverige - i skoletimene, og læreren vår kjørte oss! Jeg har det greit digg her på folkehøyskolen, hehe... Jeg sier det bare. Vi fikk kun to timer i Sverige, men jeg utnyttet denne tiden godt! Jeg fikk kjøpt noen julegaver og lagde meg noen ideer til andre gaver, men fortsatt sliter jeg med noen. Likevel føler jeg meg godt på vei nå!

I tillegg var det SKIKKELIG salg i en klesbutikk. Jeg kjøpte meg en fin overdel som hadde en verdi til 350 kr, og en søt kjole til en verdi til 300 kr - gjett hva jeg måtte gi for dem?? Du gjetter det aldri: 30 kr hver!! Utrolig, jeg sier det bare.

Om en time skal klassen min igjen ut på en utflukt. Vi skal nemlig bort til en kirke og høre en vakker konsert av "à cappella"-gruppen Puls. Jeg gleder meg veldig, de skal visstnok være flinke! Dessuten er jo alt jeg gjør i lag med klassen min fantastisk. Jeg får virkelig ikke sagt nok hvor glad jeg er i klassen min! Åh... :)

Nok om det; her er forrige ukes ukerevy: http://www.haugetun.no/revy/uke-48-fotballkamp-lt-og-kakebakingskonkurranse-122.aspx

Til slutt må jeg fortelle noe spesielt som skjedde i dag! Vel, det var iallfall spesielt for meg, så kan du synes hva du vil. Da jeg skulle ut av spisesalen etter en god middag, kommer ei fra kjøkkenpersonalet bort til meg og sier: "Du er så nydelig, du! Har du en tvilling?" Skal si jeg ble forfjamset. Hun fortalte hun ikke visste at jeg hadde det fra før, og fortsatte med å fortelle at hun hadde selv et tvillingpar. Vi hadde en koselig liten samtale, der hun fikk frem at hun hadde sagt til hele kjøkkenpersonalet at jeg var så søt. For ei utrolig hyggelig dame! Samtalen avsluttet med at hun sa det var koselig å prate med meg. Tenk det; skal si at et smil festet seg på ansiktet mitt lenge etter jeg hadde forlatt den matsalen!

Ha en strålende kveld!
- Bella.

Julestemning!

2011-12-06T21:28:00.003Z

I dag har jeg vært på Inspiria - et museum som kan sammenliknes med Det Tekniske Museet; her er det nemlig også flere fancy duppeditter du kan ta på og bruke. Man kunne også lære om hvorda og hvorfor ting fungerte slik som det gjorde, og det gjorde jo alt mye mer interessant! Jeg tok meg derfor god tid til å lese det som stod på de forskjellige touch-skjermene. Vi møtte f. eks svevende baller og en koffert som løftet seg selv, og vi fikk prøve oss som "værdamer" og spille inn et radiointervju. Dette var moro!

Da vi kom ut av museet, møtte en hvit bakke oss; DET HADDE BEGYNT Å SNØ!!! Ja, jeg vet at Fredrikstad har vært relativt sent ute med snøen i forhold til de fleste andre plasser, men skal si jeg ble fylt med en lykkelighet innvendig da jeg så dette! Det overrasket meg faktisk at jeg ble så glad over snøen. Grunnen må nok være at jeg knytter så gode minner til snøen; de koselige ski-ake-turene sammen med Analin på jordet hjemme da vi var yngre, den koselige mørke tiden hvor snøen lyser opp omgivelsene, og det at det ikke er lenge igjen til jul!

Speaking of jul.... Gjett hva vi hadde til middag i dag?! PINNEKJØTT!! Pinnekjøtt, kålrabistappe, poteter, saus - og absolutt ikke MINST tyttebær. Åh, fyy flate, så godt det var! Jeg tok så stor porsjon at det nesten var flaut. Jeg kunne ikke annet enn å stadig utbryte hvor godt det var mens vi spiste - og jeg var absolutt ikke alene om det! Både snø og pinnekjøtt på én dag; det hjelper jammen meg godt på julestemningen, altså!

Etter middag hadde vi studiotid sammen med Leif. Han skal nemlig til England i morgen, så vi fremskyndet skoletimen til i dag istedenfor. I forrige uke hadde vi jo studiouke, og da ble tiden brukt til å spille inn sangene vi ville ha. I dag var det derfor tid for miksing. Leif sa at vi egentlig bare kunne gå hvis vi ikke ville se på, og det var noen som stakk. Jeg var derimot nysgjerrig på hvordan han gjorde dette, så jeg ble igjen sammen med noen få andre. For min del syntes jeg det var interessant å se hvordan Leif hadde så kontroll over det han drev med, og at han i tillegg gjorde alt så fort! Jeg stilte noen spørsmål underveis, og skjønte mer av systemet etter hvert.

Jeg har spilt inn sangene "My grown-up Christmas list" og "White flag", og jeg ble fornøyd med begge. Leif roste meg veldig for den sistnevnte sangen, og utbrøt plutselig: "Du må fortsette å synge, Anabel. Jeg syns du er kjempeflink." Det var nesten godt at han så på dataskjermen da han sa dette, for jeg strålte opp og gliste fra øre til øre - hvilket må ha sett passe dumt ut, hehe! Jeg satte virkelig stor pris på å høre det.

Tiden gikk, og vi ble færre og færre nede i studioet - til slutt var det bare Leif og meg igjen. Etter at han hadde "bouncet" noen av låtene til oss i klassen ("bounce" vil si at han tar låten fra mikseprogrammet og gjør den om til en lydfil - tror jeg...), spurte han meg om jeg ville fortsette å bounce resten av låtene - alene. Han skulle nemlig på julebord. Jeg stivnet til; jeg hadde jo så klart lyst, men hvordan i alle dager skulle JEG klare det?! Likevel hadde Leif troen på meg; han fortalte og viste meg hvordan han gjorde det, og plutselig var jeg overlatt til meg selv i studioet. Altså, det var jo ikke vanskelig å bounce disse låtene (det eneste stresset - som egentlig ikke var noe stress - var at jeg måtte justere stemmevolumet til solistene i forhold til singback'en), men dette er jo et studio som har en verdi på MANGE tusen kroner! Tenk at Leif ga meg ansvaret her helt alene. At han stoler så mye på meg at han turte å gjøre det! Det var virkelig stort for meg.

Så da har jeg ikke skoletimene formiddagen i morgen! Jeg vil nok likevel lirke meg opp av sengen for å få med meg morgensamlingen. For det første er jeg så innmari glad i morgenordene, for det andre blir det jo trukket tre heldige elever som får åpne dagens gave i gavekalenderen (samt gledeskalenderen!) - og hvis man blir trukket og vedkommende ikke er til stede, får man ikke en ny sjanse senere i desember! - og for det tredje; jeg gidder ikke å få fravær på det. På formiddagen tenkte jeg å ta meg en liten joggetur oppe i skogsløypene (hvis det ikke er for mye snø), eller kanskje jeg sover. Jeg får se det an i morgen!

- Bella.

Bakekonkurranse!

2011-12-04T19:21:00.006Z

I dag har det vært bakekonkurranse! Jeg hadde egentlig ikke meldt meg på noe lag, men Lise inviterte meg til å bli med på hennes lag med Guro og Linn. Siden Guro ikke skulle være med på dette laget likevel, passet det jo faktisk perfekt at jeg joinet her!

Min herlige lille gruppe! Fv: Meg, Lise og Linn.

Vi lagde brownies fra scratch! Jeg må si jeg ble veldig fornøyd med kaken. Vi bakte med Linns oppskrift, så hun ledet an med kokkeleringen, og det gikk veldig bra. Lise vasket opp da det var nytt oppvask - uten å klage! Jeg må si jeg var stolt av å komme på denne gruppa - for noen herlige jenter! Jeg hjalp til der det trengtes, og jeg fikk æren av å pynte kaken. Vi hadde det kjempekoselig i lag, brownies'en ble suksess, og den ble spist opp av kakesultne Haugetunianere. Nå venter vi spent på resultatet som kommer i morgen!

- Bella

"TEAM: Together Everyone Achieves More"

Anabels åpenbaring.

2011-12-03T14:49:00.006Z

Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive det jeg vil formidle, og jeg aner ikke hva jeg skal starte med. Dette kan derfor bli et ganske rotete innlegg, men sterke følelser har truffet meg. Det var akkurat som om et lys gikk opp for meg i går kveld. Selv om jeg gråt og hadde det vondt med meg selv, er jeg glad det skjedde. Det var akkurat som om store vegger falt ned fra øynene mine, og jeg klarer å se lengre enn det som er akkurat rundt meg selv.

I dag gikk lørdagsundervisningen til foredragsholderen Terje Forsberg. For en sterk og rørende historie han har lagt bak seg! Jeg satt og gråt mens jeg hørte ham snakke. Han fortalte så mye som fikk meg til å tenke, og det hang så godt sammen med det som også skjedde i går. Jeg kjøpte biografiboka hans, og jeg gleder meg veldig til å lese den!

En sterk biografi av Terje Forsberg.

Nei, jeg klarer det ikke. Det blir for sterkt å skrive om det her. Det jeg likevel kan fortelle, er at jeg skal bli et bedre menneske. Fra å være en kald og egoistisk person, skal jeg bry meg om andre. Jeg skal være der for de menneskene som trenger meg, og jeg skal ikke lenger være redd for å gå inn i det som kan hente frem mine vonde følelser for å selv kunne være til hjelp for andre. Det vil være verdt det. Jeg er blitt et sterkere menneske nå! Jeg kan takle det.

For et innlegg! Jeg beklager at det ble så uforståelig, men det er vel faktisk slik jeg har oppført meg i det siste.

- Bella.

"Don't start your day with the broken pieces of yesterday"

SSS' julekonsert!

2011-12-02T21:32:00.003Z

Orker ikke å skrive mye - trenger søvn. Jeg sang "Rocking Around the Christmas tree" helt alene - og jeg ble fornøyd med den! - og jeg var solist på sangen "My grown-up Christmas list" som ikke gikk fullt så bra. Likevel tenker jeg over den positive følelsen jeg fikk etter førstnevnte sang, og holder meg til den. Konserten gikk kjempebra, og jeg ble veldig fornøyd og stolt av klassen! Vi fikk alle mange hyggelige tilbakemeldinger fra de andre på skolen.

Her kan dere se et lite referat fra denne julekonserten + bilder!
http://www.haugetun.no/nyhet/julekonsert-pa-haugetun-299.aspx

- Bella.

Oppsummering november 2011

2011-12-01T22:04:00.006Z

Jeg har lyst til å begynne å skrive en oppsummering for hver måned. Dette har i alle fall vært en helt fantastisk måned for min del!

Månedens høydepunkt: GREASE! Det å føle seg så verdsatt, godtatt og betydningsfull blant mine venner her på skolen, og å finne meg selv i det fantastiske og glade humøret hvor jeg gledet meg over de små tingene i hverdagene!

Månedens nedtur: Da jeg presterte dårlig på fotballkampen. Jeg følte virkelig jeg var grunnen til at vi tapte, og jeg sliter faktisk fortsatt litt med følelsen av at jeg både sviktet og skuffet laget.

Beste kompliment jeg fikk: Åh, det har vært utrolig mange, så det blir veldig vanskelig å plukke ut én. Jeg husker i alle fall at spesielt disse betydde mye for meg:

"Du er en fantastisk jente! Du er nok den snilleste personen jeg noen gang har møtt, det finnes jo ikke noe ondt i deg! Alle vil komme til å like deg hvis de blir kjent med deg, for du er jo bare snill!"

"Åh, kjæresten din kommer til å bli så glad i deg, Anabel! Du setter jo pris på den minste lille ting! Så glad og positiv hele tida!"

"Utrolig fint morgenord i dag, Anabel. Du er så flink! Jeg sier alltid "YES" når du skal holde morgenord!"

"Jeg syns du har en veldig fin stemme. Vibratoren din er tøff, og det er det særegne med stemmen din."

Månedens nye venn: Håkon og Dence. Vel, jeg kjente dem fra før, men jeg har blitt om lag enda bedre kjent med dem nå, noe jeg er veldig glad for!

Månedens ord: Den 25. november av Irene. Den handlet om sitatet som en dansk filosof en gang sa: "Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være lidt, men det kan også være forfærdende meget".

Månedens latterkick: Det må nok bli Bernts irritasjon over Mariannes takt på leken vi hadde på hytteturen med Bibelgruppa. Jeg lo så tårene rant! Haha, jeg smiler bare ved å tenke på det!
Jeg har dilla på: Blogging! Jeg har imponerende mange hits for tiden, og denne måneden hadde min blogghistorie rekord på antall besøkende med 900 hits!

Månedens mest spilte låt: My grown up Christmas list.

Her kan du forresten lese forrige ukes ukerevy: http://www.haugetun.no/revy/uke-48-121.aspx

- Bella.

Tann(kjøtt)verk.

2011-12-01T09:50:00.005Z

TYPISK at smertene skulle komme i dag. Vel, jeg kjente dem i går også, men de er om lag enda verre i dag. Dere skjønner; for noen uker siden trakk jeg en tann helt innerst til høyre i nedre del. Den lå så godt til at tannlegen måtte dele den i flere biter og trekke dem ut hver for seg. Etter en time var tannen ute, og tannlegen sydde sammen tannkjøttet hvor tannen hadde ligget (du kan lese om dette HER). Nå virker det som om tannkjøttet har åpnet seg igjen, og jeg får vondt hver gang jeg biter sammen tennene (hvilket jeg heller ikke helt klarer), jeg klarer ikke å gape ordentlig, og det gjør vondt å svelge. Det medfører jo selvfølgelig til at jeg ikke klarer å si S, det gjør vondt å snakke, og jeg kan heller ikke spise "hard" mat (så jeg spurte om å få suppe til middag i dag) - noe som kommer i tillegg til den konstante smerten jeg uansett har.

Det som er så TYPISK med at smertene kom i dag, er at klassen skal holde huskonsert i kveld. For en som får vondt av å åpne munnen, samt at jeg lesper på S'en, blir dette ganske utfordrende. Selvfølgelig blir det jo ekstra moro å synge "thiS iS my grown up ChriStmaS liSt" hvor jeg er solist. Ja, dette blir nok spennende.

Heldigvis har jeg paracet på rommet, så jeg skal nok klare meg likevel. Tar jeg en like før konserten satser jeg på at det går bra. Ønsk meg lykke til, da!

- Bella.

"Be strong now, because things will get better. It might be stormy now, but it can't rain forever."

Hyttetur med Bibelgruppa!

2011-11-30T19:48:00.004Z

Fra i går til i dag har jeg vært på hyttetur med Bibelgruppa på skolen, og fy flate, så koselig vi hadde det! Det overgikk virkelig alle forventninger. Jeg skulle ha gjort mye for å oppleve dette igjen med de samme folkene.

Da vi kom frem og fikk rigget oss til, var det tid for et lite brødmåltid. Deretter skulle vi snakke og diskutere rundt temaer om Gud og Jesus. Her kom det frem mange interessante spørsmål som krevde at man måtte tenke seg om.

"Hva forventes det av en kristen i forhold til andre med tanke på etikk, moral og livsstil?"

For å betegne seg selv som kristen, trenger man bare å tro på Gud og Jesus (så lett at det er vanskelig), for Gud sier: "Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å være Guds barn" (Joh 1,12). Ikke alle har lest Bibelen eller går regelmessig til kirken hver søndag. Derfor burde det ikke være noen forventninger til en kristen. Bernt, en av lærerne som var med, sa et godt sitat: "Du gjør ikke gode gjerninger for å bli frelst. Du gjør gode gjerninger fordi du er frelst". For å bli kristen behøver du ikke å oppføre deg godt - du oppfører deg godt fordi du er kristen. Jesus er vårt store forbilde og han er et godt menneske. WWJD - "What Would Jesus Do" - står det på armbånd som kan daglig minne oss på å gjøre som Jesus ville ha gjort i de forskjellige situasjonene som dukker opp. Under diskusjonene våre kom vi også frem til at Bibelens "regler" ikke går ut på at man nødvendigvis må følge dem til punkt og prikke. De er slags leveregler som er til hjelp for oss slik at vi kan leve et liv til beste for oss selv og for de rundt oss. Det kan jo hende dere er uenige i dette, men jeg fant dette utrolig spennende! Virkelig interessante ord som fikk meg til å tenke.

På kvelden lagde vi oss en god taco før jeg startet kvelden med en andakt. Jeg snakket om takknemlighet og hva dette ordet betydde for meg. Dette er et ganske personlig og dypt tema, så jeg velger å ikke skrive om det her. Jeg kan fortelle at det gikk veldig bra, og jeg fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Selv om jeg åpnet meg slik at de andre ble enda bedre kjent med meg, min barndom og den mer sårbare delen av meg på andakten min, syns jeg det ikke var vanskelig å fortelle dette til dem. Jeg følte meg så overraskende trygg på alle sammen, og det var egentlig litt godt å la dem slippe inn til meg. Dessuten håper jeg at det jeg fortalte fikk de andre til å tenke og se ting fra et annet perspektiv. Et mer positivt perspektiv.

Etter andakten min var det tid for Thomas-messe. Som jeg elsker Thomas-messer! Jeg skrev ned bønner, tente lys, leste i Bibelen og ble bedt for, for å nevne noe. Slike messer gir meg alltid tid til å være sammen med Gud. De får meg også til å tenke dypere over livet mitt. Det ble en følelsesmessig, men absolutt en fin stund.

Deretter var det tid for leker! Flate, så moro vi hadde det. Vi hadde navne-klappeleken, og jeg var på førsteplassen drabelig lenge! Gjett om de andre ble glade da jeg endelig gikk ut, hehe. Jeg tok feil bare én gang i løpet av lekens gang, og var vel fornøyd med det. Jeg husker jeg fikk en voldsom latterkrampe mens vi lekte, og jeg lo så jeg nesten gråt! Åh, vi hadde det virkelig gøy. Vi lekte også andre leker som "4 i sofaen", psykolog med ny vri, "achla bachla gaffel/kniv" og "kryssa/ukryssa". Jeg orker ikke å bruke tid og plass her på å skrive hva de forskjellige lekene går ut på, men jeg kan definitivt si at dette ikke var siste gang jeg lekte disse lekene!

Dagen derpå (altså i dag) var ikke frokosten før 9:30, så vi kunne sove lenge! Likevel klarte jeg ikke å sove lenger enn til klokka 8. Selv om det er lengre enn det jeg normalt pleier på hverdager her på skolen, var jeg også lengre enn normalt oppe i natt; vi lekte nemlig til LANGT over midnatt. Etter frokost sa Bernt et morgenord, og jeg likte det så utrolig godt! Derfor får jeg det med her også.

Sinser (eller noe liknende - jeg fant ikke ordet...) er engelsk og betyr ærlig. Sinsere kommer fra latin og betyr "uten voks". Hvorfor, og hva er sammenhengen? Det skal jeg fortelle deg!

Marmorhuggere som hadde hakket litt feil på statuen sin, pleide å ta i voks på disse stedene, for på den måten ville det bli usynlig. Derfor ville de ikke synes når kjøperen ville kjøpe dem. Men kjøperen ville merke det etter noen dager når solen lyste på disse stedene, for da ville voksen smelte og hakkene bli synlige igjen. Marmorstøpere som lagde statuene uten voks, ble mer prissatt, for de var ærlige og brukte ikke voks.

Slik vil også Gud at vi skal leve et liv uten voks. Vi må bekjenne våre synder for å få tilgivelse. Det er bedre å være et syndig menneske, være klar over det og ønske å få tilgivelse enn å si at man ikke er syndig selv om man er det. (Det stod et fint Bibelvers om akkurat dette, men jeg husker det ikke akkurat nå. Jeg føyer det på her når jeg kommer på det.)

Ok, så er jo ikke jeg verdens flinkeste til å forklare noe heller, men jeg ble i alle fall utrolig fascinert av denne andakten. Etter frokost ryddet vi og pakket sammen sakene våre før vi vendte turen hjem til skolen igjen. Tusen takk for en fantastisk hyttetur, alle sammen! Jeg koste meg virkelig mye i lag med dere.

- Bella.

"Happy moments, praise God. Difficult moments, seek God. Quiet moments, worship God. Painful moments, trust God. Every moment, thank God."

Atter et morgenord!

2011-11-28T13:10:00.006Z

Så fikk jeg muligheten til å holde "Dagens ord" enda en gang, og jeg føler meg så beæret over at Berit spurte meg igjen!

Denne gangen var det ikke så vanskelig å finne ut hva jeg kunne snakke om. I forrige uke da formingen var åpent lagde jeg meg en adventskalender. Ikke en vanlig kalender denne gangen - dette er en dere ikke har sett maken til! Og det var nemlig denne kalenderen som var temaet for dette morgenordet eller andakten.

Likevel var det noe som holdt meg tilbake. Jeg var så redd for at noen ville føle seg "truffet" av det jeg snakket om, og kanskje tenke: "Hvem er hun som sier noe sånt?". Derfor var jeg veldig usikker, og jeg måtte virkelig sette tankene i sving for å løse problemet best mulig. Plutselig, da jeg var i dusjen søndag morgen, poppet nøkkelsetningen inn i hodet mitt. For et mirakel - andakten var reddet! Da gjaldt det bare å øve og finpusse på det jeg skulle si. Null stress! Og med egne eksempler fra egneerfaringer håpet jeg at det jeg hadde på hjertet ville få de andre på ettertanke. Her kommer andakten:

Jeg trådte frem og viste et bilde av en adventskalender fra Smarties (tok meg ikke råd til å kjøpe en, hehe... har du sett prisen, eller?!), og spurte hva det var og hvorfor vi hadde det. Det kom overraskende lite respons fra salen, men det var vel greit nok. Jeg hadde jo tenkt til å svare på spørsmålet uansett. "Adventskalendere er til for at JEG skal kunne glede MEG selv med det godteriet som befinner seg inne i hver luke. Og hvis ikke JEG får det jeg forventer meg, blir JEG skuffet. Julen er en tid for fellesskap og samhold, ikke for at man skal tenke på seg selv."

Adventskalender fra Smarties.

Deretter tar jeg opp et hjerte laget av stoff (som jeg lagde på formingen) med en åpning på toppen, og forteller videre: "Dette er en annen type adventskalender. Oppi her befinner det seg 24 lapper der det står 24 forskjellige måter å glede andre på. Det er bare helt enkle gleder som å si noe hyggelig til noen, eller å gi en hjelpende hånd til andre." Deretter tok jeg et eksempel fra i fjor da jeg hadde en liknende adventskalender, før jeg gikk i gang med avslutningen som inneholdt selve nøkkelsetningen:

"Jeg sier jo selvfølgelig ikke at dere ikke skal glede dere over de kalenderne dere har, for det syns jeg så absolutt dere skal gjøre! Jeg bare tenkte dette som en oppfordring til dere for å tenke annerledes. For å gjøre dere mer bevisste på å glede deres medmennesker. Det er jo bare sånne små, enkle gleder som kan gi kjempestor uttelling for de du gleder! Og det er nettopp dét julen handler om; å finne glede ved å glede andre."

En ny variant av adventskalender!

Eksempler på lappene som ligger inne i hjertet.

Jeg fikk applaus mens jeg satte meg ned igjen, og både Berit og Karianne, som satt på hver sin side av meg, roste meg for andakten min samt andre elever som gikk forbi. Plutselig sier Irene (skoleinspektøren) at jeg skal gå bort til Linken (internatlederen). Forbauset, men spent, går jeg bort til Linken og setter meg ved siden av henne. Samtidig utbryter både Linken og Irene hvor imponerte de var over meg, og sa "du er jo flink i alt, du!". Åh, skal si jeg strålte da de fortalte meg det!

Tilbake til poenget: Linken sa at andakten virkelig var til ettertanke, og fortalte videre at skolen pleide å ha en felles gavekalender på skolen i adventstiden, men at de denne gangen kunne tenke seg å ha en slik gledelig adventskalender parallelt med gavekalenderen! Tenk at de tok meg så på ordet at de ville gjøre det! Jeg har ikke ord for hvor....stolt - er det et riktig ord å bruke i denne sammenhengen? - jeg følte meg da! Linken spurte meg om jeg ville ta på meg ansvaret å lage en liknende adventskalender til skolen også, noe jeg selvfølgelig ville med glede! Formingen skal åpne i ettermiddag, så jeg får stikke en tur ned da.

Det er så ufattelig koselig å få slike tilbakemeldinger. Det gjør så godt i meg, og jeg blir så glad! Forresten; jeg syns det blir sagt mange fine andakter her på skolen, så jeg har valgt å lage en egen etikett for nettopp slike andakter. Du kan finne etikettene listet nedover på venstre side, og du kan lese disse andaktene under "Ord til ettertanke". Jeg håper jeg får skrevet mange innlegg her som både kan være til hjelp for dere og meg selv i senere anledninger!

- Bella.

Julekonsert!

2011-11-27T12:11:00.004Z

I går kveld var jeg på julekonsert med et ungdomskor og et kor fra Angskar Bibelskole. Vi var 12 stk fra skolen, og det betydde at vi var for mange for å kjøre den røde bussen som bare kan ta åtte stykker. Heldigvis var det en av gutta som tok bilen sin og kjørte en liten gjeng. Da var det nok til å fylle den røde bussen med Silje, Guro, Ina, Ida og meg! Så kom spørsmålet; hvem skulle kjøre?

Denne bussen kan alle med førerkort kjøre, men jeg har aldri i verden sett for meg at jeg kjører den "store" bussen. Jeg mener; jeg?! Og hvem er det som i det hele tatt kunne ha tenkt seg å sitte på med meg - med vettet i behold? Jeg hadde ikke gjort det!

Da gjengen som kjørte bilen var gått ut, måtte vi finne en sjåfør til den røde bussen. Plutselig sier ei av jentene; "Anabel, har ikke du førerkortet?". "Vel, jo... Men...", begynner jeg. "Jammen da kan jo du kjøre!", fortsetter dem og begynner å gå mot bussen, lystne og glade for å ha løst dette problemet. Men tro meg; for meg var saken LANGT IFRA løst enda! Åh, dere skulle ha hørt som jeg nektet og bar meg hele veien bort til bussen. Jeg ropte på Heidi som satt i den andre bilen som allerede var på vei ut fra skolen - ja, det var nytteløst, men likevel verdt et forsøk. Ingenting hjalp, og jentene hadde visst uansett bestemt seg; det var jeg som måtte inn foran rattet.

Altså, kjøringen gikk jo absolutt helt fint. Jeg rygget til og med inn i parkeringsplassen min (med god hjelp fra jentene som stod utenfor og geleidet meg, vel å merke, hehe). Jeg kan virkelig ikke tro at jentene turte å sitte på med meg. Det tar jeg som en stor tillitserklæring! Det betydde virkelig mye for meg!

Tilbake til konserten; fy flate så bra den var!! Ungdomskoret minnet meg om Heggen Gospel - både fordi det er i samme aldersgruppe og fordi de sang sanger gospelkoret mitt også har sunget (bl. a "Solid Ground" og "My Desire"). De unge solistene var så imponerende flinke, og jeg beundret deres mot til å stå på scenen med den flotte stemmen de hadde! En dansegruppe åpnet showet, og de var så flinke! Jeg må seriøst lære meg å danse - det ser så kult ut, og det er jo kjempemoro! Bibelskolen avluttet konserten, og det var helt fantastisk; for noen stemmer og for en utstråling de viste på scenen! Jeg ble så glad av å både se og høre dem! Konserten varte i nesten to timer - men det var så verdt det. Jeg er sikker på at jeg satt og smilte gjennom hele konserten! For min del fikk jeg en utrolig god opplevelse av konserten, og jeg er virkelig glad jeg tok meg turen bort til den Røde Mølle for å få med meg konserten!

Den vakre scenen på Røde Mølle før konsertstart!

- Bella.

"If people trust and love you, you will never walk alone"

Bowlingnatt!

2011-11-27T11:38:00.001Z

For en natt som var fra fredag til lørdag! Til tross for at humøret mitt sviktet meg, endte natten med et smil!

Jeg var ganske trøtt og sliten denne dagen, noe som også fikk meg på mer på den tenkende siden. Da jeg kom bort på bowlingen var jeg sliten og trøtt, for jeg hadde ikke klart å sove tidligere samme dag både pga bråk og musikken utenfor internatrommet, og fordi det var så mye som lå og murret oppe i hodet mitt. Det er så mye jeg burde gjøre, men som jeg ikke orker å komme i gang med, så det blir bare til at jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør det. Uansett, dette skulle jo derfor toppe seg oppå det allerede nedbrutte humøret mitt, og jeg så ikke videre frem til natten, akkurat.

Likevel var det noe som skulle forandre meg - én eneste kommentar som fikk meg til å snu om. Maiken sa plutselig smilende til meg: "Anabel, smil og vær glad!". Jeg fant ut at hvis jeg skulle ha en god natt, måtte jeg vende om tankegangen og ta meg sammen. Og gjett hva? Det funket! Dessuten hjalp gruppen meg til å holde meg oppe. Fredrik, Monica, Maiken og Kristoffer viste at de brydde seg om meg ved å heie og "high fived" meg da jeg bowlet (selv om jeg var langt mye dårligere enn dem). Dessuten fulgte naboguttene med da jeg bowlet, og både Jørgen, Alex og Dence gledet seg med meg da jeg fikk spare, eller at de kjente bitterheten da jeg slo ned alle utenom én. De aner ikke hvor stor pris jeg satte på dette! Det kan de rett og slett ikke tenke seg.

Kris i aksjon!

Maiken og Fredrik!

Monica ble den heldige vinneren av gratis runde med Lazer World (og bowlingrunde?)!

Det var da klokka ble halv ett at nattens høydepunkt startet. Det var nemlig tid for Lazer World! Har du gjort dette før? Hvis ikke, anbefaler jeg det på det STERKESTE! Fy flate, så gøy det var. Det går ut på at vi går rundt i en stor mørk labyrint - med bare noen få lyskastere som tente seg i hytt og vær i det røykfylte gangene (det går helt fint for astmatikere, altså!) - med hver vår laserpistol. Vi får på oss en vest som har fire treffpunkt; to foran og to bak, og det er her vi må treffe hverandre. Det er rundt 15 stk inne i labyrinten fordelt på tre lag (bowling-lagene). Vi ble på forhånd rådet til å ha på oss sorte klær, slik at det ville bli vanskeligere å legge merke til oss gjennom mørkets jakt på hverandre, men vestens treffpunkt lyste, så det var disse vi måtte sikte på da vi fikk øye på noen. For at ikke lagkameratene skulle treffe hverandre, var lysene på vesten i forskjellige farger avhengig av hvilket lag du var på. Jeg måtte f. eks ikke skyte da jeg så det oransje lyset (selv om jeg fikk gjort det et par ganger likevel, hehe). Ok, reglene klare? Da er det på tide med selve opplevelsen!

Joda, jeg må jo innrømme jeg fikk flashbacks fra Halloween-kvelden der jeg famlet meg fremover i mørket i håp om å ikke bli sett av andre. Jeg smøg meg fra vegg til vegg, gjemte meg bak bil og dekk mens jeg tittet meg varsomt tilbake for å se om jeg ble forfulgt. Jeg elsket den spenningen som blusset opp inne i meg! På visse steder var det hull i veggen, så jeg kunne se hva som foregikk på den andre siden. Hvis jeg var heldig å se noen motstandere, kunne jeg lett skyte dem uten at de forstod hvor jeg stod hen. Dette var så fantastisk kult! Selv om jeg til tider bare hadde lyst til å gjemme meg bak en krok og bli der uten fare, lot jeg det være, for da hadde det jo ikke blitt utfordrende for meg! Dessuten ville jeg ha angret på det hvis jeg hadde brukt tiden på å stå stille.

Etter en drøy halvime ble vi ferdige. Jeg var gjennomvåt av svette, men det var så verdt det! Da vi fikk samlet oss, fikk vi høre resultatet av spillet. To av lagene gikk i dørgende minus. Laget som vant var det eneste på plussiden, og fikk over 2000 poeng - og gjett om det var laget vårt, da! Deretter var det tid for den individuelle parten. Av alle de 14 stk som var med, kom jeg på 4. plass med 444 poeng. Jeg burde jo være fornøyd! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke ble det. Den perfeksjonistiske meg kan jo ikke bli fornøyd med noe.

Alt i alt må jeg si jeg ble fornøyd med kvelden likevel. Kvelden utartet seg til å bli overraskende bra i forhold til hvordan humøret mitt var tidligere samme dag. Selv om jeg tapte hver runde i bowlingen, må jeg innrømme at jeg var fornøyd med egen innsats! Jeg slo ned over 6 pinner hver gang - men jeg fikk noen "gutter balls", da, hehe. Det an hende det høres lite ut i forhold til andre, men ikke for meg; jeg er faktisk nemlig stolt av egen innsats!

- Bella.

"Most people are about as happy as they make their minds to be"

Tid for jobb!

2011-11-25T13:59:00.006Z

I forrige uke spurte Leif, studiolæreren min, SSS-klassen om det var noen som ville ta seg av en cd-jobb og få en pizza som belønning. Ingen meldte seg frivillig med det første (og det andre og tredje...), men heldigvis var det noen som sa seg frivillige til slutt; Hanna Serine og jeg. Jobben går ut på å sette inn papiret som ligger i cd-coverne; brette papiret som ligger foran, og legge inn papirbiten bak, samt putte inn cd'en. Jeg kan dessverre ikke huske hvor mange det var, men vi satt vel i en god time. Leif sa at vi alternativt kunne få penger istedenfor, noe vi heller hadde lyst på.

I går kveld spurte Leif igjen om jeg ville utføre en ny jobb for ham. Da jeg kom ned til studioet fant jeg ham brette cd-papir og legge dem i cd-coverne. Ved siden av ham fant jeg flere cd'er hvor det stod "IN GODS HANDS" på. Leif fortalte hvordan situasjonen lå an; alle cd'ene som skulle utgis i butikkene i morgen (altså i dag), hadde en skrivefeil på både forsiden og baksiden. Kanskje du allerede har funnet feilen? Det skulle stå "IN GOD'S HANDS", ikke "IN GODS HANDS". Et lite glipp i bruk av apostrof gjorde at 400 cd'er måtte få inn nytt papir erstattet med det gamle.

Det var 100 cd'er i de store eskene. Inne i hver store eske, lå det fire små esker med hver 25 cd'er.

Leif fortalte at han måtte ha alle ferdige innen klokka 16:00 i dag, og spurte meg om jeg ville ta jobben. I tillegg var det andre 300 cd'er som måtte gjøres ferdige innen helgen. Hanna Serine ville ikke være med denne gangen, men Kris ville veldig gjerne være med, så jobben var tatt!

Skal si det gikk tregt i begynnelsen. Heldigvis fikk vi litt hjelp (og moralsk støtte for min del) av Leif som hadde tatt de første 100 cd'ene før vi kom, og hjalp oss med de 100 neste før han måtte stikke. Han fortalte at han tok 100 cd'er på én time alene, men seriøst; han er dreven. Likevel må jeg si at vi klarte oss bedre og bedre for hver eske vi ble ferdige med, og etter å ha sittet kvelden nede i studioet - med eneste pause da det var kveldsmat - ble vi ferdige på tre og en halvtime. Da Kris og jeg fant oss et system, gikk det med ett mye radigere, og fremgangen var stor; gjett om jeg var stolt av oss, da!

En glad Kris i gang med cd-bretting!

Nå er neglene mine totalt ødelagte etter å ha "røsket" ut den sorte platen som cd'en ligger på, men jeg er likevel klar for 300 nye cd'er i morgen! Dette er jo ikke en vanskelig jobb, det krever bare tid - og jeg syns til og med det var veldig greit å drive med det også. Dessuten syns jeg det var koselig å gjøre dette med Kris også - jeg klarer å være helt meg selv sammen med ham, fordi jeg føler meg så trygg på ham. Det er herlig, altså! Og det at jeg totalt vil få 450 kr for cd-jobben kommer jo som en bonus oppå alt dette igjen, hehe.

- Bella.

PARIS, HER KOMMER JEG!!!

2011-11-24T13:17:00.004Z

Vel, jeg fant i alle fall ut at jeg skal mellomlande der på vei hjem fra USA-turen i april, hehe. Likevel er poenget der; jeg skal til Paris!! Det høres kanskje litt merkelig ut at jeg gleder meg så vilt mye til den lille mellomlandingen som varer i 40 minutter når hovedturen går til USA - nærmere bestemt New York og New Orleans, men Frankrike, spesielt Paris, har alltid vært mitt støre drømmemål! Jeg får håpe jeg får meg en tur til Paris senere en gang - hvor jeg kan være der litt lengre, hehe.

Forrige ukes oppsummering fra skolen kan du finne HER. Jeg beklager at den kom så sent.

- Bella

"Being happy doesn't mean your life's perfect. It means that you've decided to do the best of what you've got."

"MOT til å glede"-dagen 2011!

2011-11-23T16:00:00.009Z

Jeg føler meg virkelig glad om dagen! Det er så herlig å være i dette humøret jeg finner meg selv i hver dag - og da er det jo mye lettere å kunne spre glede også!

I dag er det "MOT til å glede"-dagen, og denne gangen var det litt annerledes enn i fjor da jeg gikk på videregående. Som elev på en folkehøyskole er jeg ikke sikker på hvor mange som vet om MOT eller hvem som kanskje er UMM (Ungdom med MOT), så jeg dannet meg ikke en MOT-gjeng og fant på noe i lag som jeg har tidligere gjort. Men jeg tok på meg en av MOT-tskjortene mine og stakk ned til morgensamlingen med godt mot for gledene jeg skulle gi - og få!

Linken, internatlederen, var den første av lederne som entret andaktsalen, og jeg spurte henne om jeg kunne gi en beskjed før "Dagens Ord". Jeg måtte jo fortelle alle hvilken gledelig dag det er i dag! Jeg fikk selvfølgelig lov til dette, så etter at alle lærerne hadde sagt sine praktiske opplysninger for dagen, reiste jeg meg opp og holdt en liten mini-tale om "MOT til å glede"-dagen der jeg oppfordret alle til å glede noen i dag. Jeg behøvde ikke særlig mye forberedelse på det jeg skulle si; det var jo akkurat det samme som jeg har sagt de foregående årene på denne dagen, hehe. Da jeg var ferdig reiste Linken seg for å holde "Dagens Ord". Hun begynte med å si at vi nesten ikke trengte å ha noe morgenord i dag siden det jeg hadde fortalt var likevel så godt sagt! Hehe, koselig, da.

Jeg hadde dagen i forveien kjøpt meg to pakker med Brownies som jeg hadde tenkt til å lage og dele ut på skolen. Jeg fikk med meg Maiken til å bake med meg, og sammen hadde vi det koselig på skolekjøkkenet. Uheldigvis viste det seg at det ikke var nok smør på kjøkkenet for begge Brownies-pakkene, så vi fikk bare laget én. Litt kjipt, men da har jeg jo sjansen til glede noen en annen gang også! Vi gikk bort til tv-stuen hvor det satt noen, og de forsynte seg med kakene våre. Det varmet å se at de ble så glade for kakene. Det er nesten merkelig hvor overrasket jeg blir hvert år over hvor mye det gleder meg å glede andre!

Maiken; klar til å entre tv-stuen og overraske noen med brownies!

"Vi koser oss med brownies!"

Det som jeg syns har vært spesielt med denne "MOT til å glede"-dagen, var at flere ønsket å glede meg også! Vel, siden jeg ikke heelt klarer å gå normalt etter å ha humpet rundt på krykker i går (var frisk nok til å ikke måtte bruke dem i dag, da!), var det mange som ga meg en hjelpende hånd. Kristoffer tilbød seg å stikke opp på rommet mitt for å hente en jakke til meg siden jeg frøs, Martin plukket opp noe jeg mistet på gulvet da jeg selv hadde hendene fulle med andre saker, og Marianne ga meg en klem etter morgensamlingen - for å nevne noe. Det gledet meg at elevene lyttet til det jeg fortalte på morgensamlingen, og at de tok meg på ordet da jeg sa at dagens viktigste stikkord var å tenke enkelt. Dette har vært en utrolig fin dag - akkurat som de andre "MOT til å glede"-dagene - jeg merker jeg er stolt av å være Ungdom med MOT!

- Bella

Mandagsoppdatering.

2011-11-22T12:38:00.004Z

Hei og hopp, jeg føler meg topp! Selv med krykker, er livet herlig!

Det er så fantastisk å se at det er flere som tar seg den lille turen innom bloggen min! Det er koselig at så mange ønsker å lese om mitt livs opplevelser. Derfor beklager jeg på det sterkeste at jeg ikke fikk skrevet noe i går; det var en utrolig hektisk dag, så jeg rakk det dessverre ikke. I dag ble korridormøtet utsatt, så jeg rekker å skrive et innlegg før middag!

I gårsdagens SSS-time begynte vi å synge inn koringen på julesangen hvor jeg er solist! Jeg vet ikke om resten av gruppa tenker over det, men jeg setter virkelig pris på at de vil ta seg tid til å lære seg koringen på sangen min - flesteparten hadde faktisk aldri hørt denne vakre julesangen før! Ja, jeg vet Berit hadde lagt det inn i undervisningen, men likevel; for meg var dette stort.

I går begynte også vi jentene for første gang å synge på sangen "Oh Come All Ye Faithful"! Hvis du har Spotify, søk opp Mosaic, deretter på låten. OBS: Vi skal synge den versjonen hvor det står "intro" på. Vi er fire jenter som synger den à cappella, og jeg tror dette blir bra!

Krykker, sa du? Hvor de kommer inn i bildet hen? Joda, jeg går på krykker igjen, jeg - det kom vel egentlig ikke som noe sjokk? (...) Ikke for meg heller, hehe. Jeg har det strålende, altså; jeg regner med jeg klarer å både gå og trene igjen i løpet av to dager! Det er jo ikke noe problem å være krykkemenneske her på skolen - hvor det er så mange som bryr seg om meg! Henriette har virkelig vært snill med meg; hun henter mat til meg, tar seg av internatplikten min i bytte mot at jeg tar hennes på torsdag (og min er mer tungvinn enn hennes!), og hjelper meg hvis det skulle være noe. Hva skulle jeg ha gjort uten sånne som henne? Dessuten har jeg jo faktisk to andre krykke-buddies her, så jeg føler meg jo absolutt ikke alene, hehe!

I morgen er det "MOT til å glede"-dagen, og ikke glem å spre glede! Det viktigste stikkordet for denne dagen er: TENK ENKELT! Du kan spre glede ved å bake noe godt til andre, gi noen en hjelpende hånd eller ringe til besteforeldrene dine og slå av en hyggelig prat. Til og med bare det å si hei, gi et smil eller en klem til noen som trenger det, kan være nok til å glede andre! Det kan kreves litt mot for å glede andre, men tro meg; du vil bli overrasket hvor hvor mye det vil glede deg selv også! Jeg oppfordrer derfor DEG til å glede noen i morgen! Hvis du ønsker mer informasjon, kan du gå inn på MOTs hjemmeside HER.

- Bella

"Den største glede du kan ha, er å gjøre andre glad"

Kjipe eller gode søndager?

2011-11-20T18:16:00.006Z

I dag er det søndag, og det er vel ukens minst innholdsrike dag; det er omtrent ingenting som foregår på skolen. Etter frokosten tok jeg meg en dusj før jeg gikk meg en tur. Jeg har jo ikke vært ute siden aktivitetsøkten på tirsdag, så jeg tenkte jeg ville ha godt av litt frisk luft. Jeg gikk i en time med artisten Chris Tomlin i ørene, og nøt friheten - samt ensomheten (selv om jeg møtte og hilste på flere forbigående). Det er godt å koble litt av en gang i blant.

Da jeg kom tilbake, hadde jeg en telefonsamtale sammen med Analin, og det var koselig å snakke med henne igjen. Deretter spilte jeg litt gitar før middag. Mm, hvilken deilig middag vi hadde i dag; skinkesteik + sjokoladepudding til dessert! Gjett om jeg spiste meg god og mett, hehe.

Da jeg gikk forbi oppslagstavlen, så jeg at det var satt opp en liste for de som skulle være med på 3:16 i kveld. Dette er en kristen samling nede i Fredrikstad, og navnet "3:16" kommer av at "joh 3,16" oppsummerer ganske godt grunntanken i kristendommen ("For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv"). Jeg har alltid hatt lyst til å se hva disse samlingene er for noe, så jeg ville veldig gjerne dra. Martin sa seg villig til å dra med meg, og han skrev oss begge på. Like etter fikk jeg til og med meg Anders også - han som er ateist så det holder, og redd for å bli forkristnet, hehe. Hvor herlig var det ikke å vite at de ville være med meg? Jeg satte virkelig stor pris på det! Og slik ble det til; Martin, Anders, Lars (stipp som både kjørte oss og var med) og jeg tok turen bort til Røde Mølle i Fredrikstad for å være med på 3:16. Vi var en fin liten gjeng, og jeg hadde det veldig hyggelig!

Nå tenkte jeg å gå nok en gang bort til musikkrommet og øve mer på julesangen min; "My grown up Christmas list". Jeg begynte - for første gang! - å synge på denne låten tidlig forrige uke, og jeg må innrømme jeg er fornøyd med hvor langt jeg har kommet nå. Jeg har tatt meg en tur bort til musikkrommet hver eneste dag siden og øvd videre på sangen - minst en time hver dag - og jeg må si jeg er fornøyd med fremgangen! Jeg sliter fortsatt litt med avslutningen, men jeg håper den kommer snart. Som skrevet tidligere, skal jeg jo synge inn denne sangen i studiouken om to uker, så jeg må bare fortsette å øve slik at den sitter ordentlig på plass innen den tid!

Selv om ikke søndager er særlig innholdsrike i seg selv, vil disse dagene brukes til å ta initiativ til å finne på noe på egen hånd (gjerne sammen med noen andre), eller å gjøre noe man ellers ikke får tid til i hverdagenes store hete. Da jeg gikk på videregående måtte jeg bruke søndagene til å komme meg igjen etter ukens belastning - eller å trene og gjøre skolearbeid. Nå kan jeg bruke disse dagene på å gjøre noe jeg liker å gjøre. Jeg liker derfor søndagene her. Det er godt å kunne slappe helt av og ta livet med ro - uten å måtte få dårlig samvittighet for det! Og så bruker jeg søndagene til å glede meg til neste ukes opplevelser; under dette skoleåret, er hver mandag en god mandag!

- Bella.

Siste dag i utkledningsuken!

2011-11-19T20:07:00.004Z

Så går utkledningsuken mot slutten, og alt ender med et barnebursdag! Alle skulle derfor kle seg ut som et barn eller en underholder i barnebursdagen. Jeg valgte å finne de barnlige trekkene i meg! Og endelig, for en gangs skyld, slapp jeg knæsje på meg mye sminke. Denne gangen valgte jeg å gå sminkefri - og gjett om det var godt!

Barnet Bella!

I dag har vi hatt lørdagsundervisning om Change Maker - altså om den urettferdige fordelingen av goder i verden. Jeg fant dette utrolig interessant og spennende, og jeg likte det veldig godt! Ellers har dagen gått til å se på filmen "Time traveller's wife" (en søt, men trist film), synge og øve videre på julesangen "My Grown up Christmas List" på musikkrommet, og til å trene på styrkerommet delvis for meg selv og delvis sammen med Anders. En helt grei og fin dag! Da jeg skulle på musikkrommet, var det låst, så jeg måtte be Sakis (dagens tilsynslærer) om å låse opp for meg. Da vi sammen gikk bort til musikkrommet, sa han plutselig: "Jeg syns du synger veldig fint! Jeg har hørt deg synge i peisestuen." Åh, skal si jeg strålte da han sa det! Det varmet virkelig at han sa det til meg!

Nå skal det være opplegg i gymsalen. Det blir sikkert noen barneleker og godteripose-fisking eller -leting, hehe. Jeg har også hørt snakk om at det skal bli satt på en barnefilm, og det blir jo selvfølgelig koselig!

- Bella.

4. dag i utkledningsuken!

2011-11-18T15:08:00.000Z

I dag skulle vi kle oss ut på noe som begynte med bokstaven P. Jeg valgte derfor å være en panter! Uheldigvis var det mange som tok meg for en pus(ekatt), men de likner jo ganske mye på hverandre, så jeg lar det gå.

Panter eller pusekatt?

Dagen startet opp med informasjonsmøte om turen vår til USA i april. Det kommer til å bli så spennende! Deretter sang vi på julesanger med SSS-klassen. Da vi skulle synge Heidis sang; "Sonjas sang", ba Berit oss jenter om å finne en understemme mens Heidi sang. Jeg trodde det ville være helt uoverkommerlig for min del, så jeg sang lavt for meg selv og lyttet til de andre jentene. Plutselig sier Hanna Serine til meg; "Anabel, du må synge høyere, for jeg hører du har noe!". Etter en stund begynner også Berit å si at jeg må synge høyere. Jeg fant det vanskelig å fatte at de virkelig trodde jeg hadde noe, men det gjorde meg likevel glad. Etter å ha sunget gjennom verset flere ganger, satt understemmen vår på plass - med min versjon! Det var en enkel understemme, men likevel ble jeg stolt over at jeg hadde klart å finne den - og det at de andre ville lytte til det jeg hadde å bidra med!

- Bella.

3. dag i utkledningsuken!

2011-11-17T15:28:00.001Z

Jeg har ikke god tid til å blogge nå. Det har vært helt utrolig hektisk i hele dag - og det blir det resten av dagen og kvelden også! Jeg har hatt time hos sangpedagog, og jeg sang videre på "Reflection". Jeg syns jeg ikke klarer denne sangen i det hele tatt, så jeg skulle prøve meg på nye sanger. Jeg foreslo "Sweet Goodbyes" og "White Flag", og jeg sang førstnevnte for henne. Hun fant noen steder jeg kunne jobbe videre med til neste time som vil bli neste uke. Jeg tror det kan bli bra!

Så var det dagens antrekk. Vi skulle kle oss ut som noe som var kjent fra tv'en. Jeg hadde egentlig tenkt til å være Michael Jackson, men jeg droppet det. Noen jenter spurte meg om jeg ville være med som Mel Bee i Spice Girls, og det hadde jeg jo lyst til! Dessuten er det nok jeg som likner henne mest her på skolen, samt at hadde det vært litt kjipt for dem å ikke være fulltallige i gruppen. Jeg har på meg en skinnbukse jeg fikk låne av Karianne (ei i Spice Girls-gruppa), en leopardtopp jeg fikk av mamma, og de brune høyhælte skoene mine. Jeg ble igjen fornøyd med outfiten!

Mel Bee!

Spice Girls! Fv: Karianne, Lise, meg, Guro og Karoline.

Nå skal jeg ned i peisestuen og synge Singstar. Jeg håper låten Wannabe fra Spice Girls er med - da skal gruppa mi naile den lett, hehe!

- Bella.

2. dag i utkledningsuken!

2011-11-16T13:42:00.005Z

I dag skal vi kle oss enten som et yrke eller som en uteligger. Sammen med Maiken kledde vi oss ut som sekretærer! Her kan du se resultatet på de sykt gode bildene tatt med mobilen min:

Neida, så... Skal si jeg følte meg høy i hatten da jeg tok disse bildene.

I dag hadde vi studiotimer med Leif. Jeg fikk sunget meg ferdig på "White Flag"-sangen. Det var bare et par steder jeg måtte synge om igjen. Det tok ikke lang tid, og jeg ble fornøyd! Leif sa i alle fall at hvis han hadde vært meg, hadde han vært kjempefornøyd; han syntes det lød kanonbra! Det varmer virkelig at han syntes det. Ellers øvde jeg videre på julesangen "My grown up Christmas list" som jeg skal synge inn i studiouken om to uker. Den har en utrolig fin sangtekst, og jeg anbefaler deg å lytte på den! Du kan finne den HER hvis du er interessert. Jeg håper jeg får til sangen bra - troen er der (sånn omtrent)! Jeg må bare bruke tid på å øve mye på den fremover.

I kveld skal guttene spille fotballkamp med Artigfotball, og da tenkte jeg å være med og heie på dem. Elevrådslederen oppfordret alle til å komme i antrekkene sine, så da får jeg jo stille opp i sekretærantrekket mitt. Det skal bli moro å se alle blikkene på folkene vi Haugetunianere vil få i løpet av kvelden, hehe!

- Bella.

Utkledningsuken!

2011-11-15T14:58:00.006Z

Denne uken har vi utkledningsuke! Det vil si at vi at vi skal kle oss ut som et bestemt tema som elevrådet har funnet ut. Dette er temaene:

Mandag: Fri.
Tirsdag: Folkeslag.
Onsdag: Yrke/uteligger.
Torsdag: Kjendis. Fredag: P-party (kle deg ut på noe som starter på P).
Lørdag: Barnebursdag! Overnatting i gymsalen.

I dag var det folkeslag, og jeg kledde meg ut som en kineser. Jeg tok på meg en kinesisk overdel-skjorte-liknende klesplagg, sminket meg med inspirasjon fra nettopp dette bildet av Mulan. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg var stolt av det jeg fikk utrettet av sminken og håret mitt!

http://mediaarchive666.blogspot.com/2011/06/mulan-girl-worth-fighting-for.html

Da jeg kom ned til middag (kom noen minutter forsinket siden sminken og håret tok så lang tid), fikk jeg mange blikk på meg; akkurat som om de var overrasket, men i positiv forstand. Skal si jeg fikk MANGE positive tilbakemeldinger på antrekket mitt! Kris gikk forbi meg, men stoppet opp, gransket meg og sa: "Anabel, jeg kjente deg nesten ikke igjen!" Han var også nesten skråsikker på at jeg måtte ha fått hjelp til sminken, så det var jo derfor moro å vite at den ordnet jeg faktisk helt selv! Flere fortalte meg at jeg kom til å vinne dagens premie for beste antrekk, og det er jo utrolig koselig å høre, da!

Dårlig kvalitet på mobilen, men disse er de beste jeg fikk tatt med mobilen.

Vi skal ha noe opplegg i kveld som har tilknytning til utkledningsuken. Jeg aner ikke hva det er, men denne gangen vet jeg at jeg kan møte absolutt hva som helst! Det er nemlig Halloween-kvelden et perfekt eksempel på (du kan lese om denne fantastiske kvelden HER). Jeg kommer ikke til å skrive her og nå hva jeg skal kle meg ut hver dag - så du får følge med, hehe!

- Bella.

Back at school!

2011-11-14T13:43:00.005Z

FLATE, så utrolig glad jeg er! Jeg har vært i et strålende godt humør i hele dag, og jeg kan virkelig ikke få beskrevet hvor fantastisk det har vært å være meg denne dagen!

Jeg er altså kommet tilbake til folkehøyskolen igjen, og jeg gledet meg så utrolig mye til å komme i gang med skoletimene at jeg nesten ikke klarte å sove i natt. Hele morgenen gikk egentlig til å smile og stadig utbryte hvor godt det er å være tilbake igjen, så de andre ved frokostbordet bare lo av meg, hehe.

Dagen startet opp med hovedlinjetimene SSS. Det var så utrolig BRA å se klassekameratene mine igjen - og Berit, ikke minst! Vi fikk litt nyttig informasjon før vi skulle rydde Grease-rekvisittene tilbake i esker og legge det der hvor vi fant det bare for noen uker siden. Jeg må innrømme det var hardt å la det gå inn for meg at Grease-perioden er over for alltid; det var med et tungt øye jeg ga et siste blikk mot eskene før jeg forlot rommet. Berit så det, og spøkte med at hun kunne låse meg inn hver dag slik at jeg kunne ta en titt på rekvisittene når jeg hadde lyst. Hehe, det er så typisk meg å være så sentimental over slike ting.

I dag hadde jeg min første valgfagstime med Fitness Fusion. For en utrolig bra økt det var! Jeg ble jo kjempevarm og sliten, og det var jo en del av øvelsene som var tunge. Det er godt med litt variasjon i treningen, så jeg er veldig positivt innstilt på at dette blir bra!

Ved middagsbordet spurte Sandra om jeg ville være med å bake cookies sammen med henne og noen andre etter middag. Jeg ble strålende glad for at hun ville ha med meg, og jeg svarte selvfølgelig ja! Uheldigvis fikk jeg ikke rotet meg ned på skolekjøkkenet med én gang, så da jeg endelig kom, var kjeksene allerede i ovnen. Så skamfull som jeg var for at jeg ikke hadde kommet før, tilbød jeg meg å ta oppvasken. Med god hjelp fra Lise fikk vi tatt det lille som var, samt tømme oppvaskmaskinen, og jeg syntes det var koselig å gjøre dette sammen med henne!

Etter å sagt oss ferdig på skolekjøkkenet, forberedt meg på kostymeantrekket til denne utkledningsuken (som jeg vil komme nærmere tilbake til) og skrevet ned noen favorittvers fra Bibelen, stakk jeg bort til musikkrommet. Jeg har ikke fått sunget ordentlig på flere uker nå, så det er virkelig på tide å komme i gang igjen - og skal si det syntes at jeg ikke hadde sunget på lenge; stemmen var skikkelig rusten og fæl. Likevel, etter å ha sunget i en time, merket jeg faktisk allerede fremgang. Jeg får prøve å være flinkere til å synge mer regelmessig fremover. Siden jeg skal ha huskonsert, julekonserter, sangpedagogtimer og en intens studiouke (synge inn en egen julesang i studio) før jul, er det bare å holde stemmen vedlike!

Kvelden gikk til bibelgruppe hos Linken, internatlederen vår. Tidligere har jeg kanskje vært litt stille og tilbaketrukket (iallfall slik jeg har sett på meg selv), men denne gangen turte jeg å si noe - og jeg følte at det jeg sa kunne være interessant for de andre! Jeg følte meg sett og hørt - og verdifull. Jeg må innrømme at dette var den beste bibelgruppen (for min del, vel å merke) hittil, og jeg håper jeg tør å gi av meg selv på de neste møtene også.

Jeg opplevde denne dagen helt super. Jeg skulle ønske jeg klarte å sette ord på de gode følelsene, slik at dere kunne virkelig skjønne hvor bra jeg har hatt det i dag! Det er nok fordi jeg elsker miljøet her på skolen; hvordan elevene, lærerne og de andre arbeiderne her på skolen tar vare på meg og viser at de bryr seg om meg. Men den viktigste grunnen tror jeg var at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha en fin dag. Jeg skulle ikke la noe ødelegge det gode humøret og de gode følelsene jeg hadde i meg. Det er viktig å tre frem med den positive holdningen og de positive tankene, for da er man allerede på god vei til å gjøre ting i positive retninger slik at andre - og en selv - blir fornøyd med den man er. Slik du ser på verden vil nemlig reflekteres i hvordan du er og oppleves som menneske. Det er i alle fall slik jeg ser det.

- Bella.

Grease-videoene!!

2011-11-12T13:19:00.004Z

Nå har endelig hjemmesiden til folkehøyskolen min lagt ut videoen (som er delt opp i fire små) til en av Grease-forestillingene våre! Du kan finne dem på denne linken HER!

Den første som inntrer scenen iført vaktmesterantrekk er meg, og under åpningsnummeret er jeg foran nest til høyre (jeg går i helt grå klær som synes hvite på filmen). Ellers er antrekket mitt er grønt t-skjorte (ev med en grønn jakke) og lilla skjørt, mens under jentescenen har jeg på meg den mørkerøde nattkjolen. Jeg regner egentlig med at dere skjønner hvem jeg er; afrohåret mitt er jo ganske karakteristisk, hehe.

Gi gjerne en tilbakemelding! Jeg er iallfall kjempestolt av klassen min - uansett hva dere sier!

I tillegg kan du lese ukerevyen for uke 44 på denne linken HER. Igjen er jeg nevnt mange ganger og er på de fleste bildene. Dette er grunnet at revyen legger mest vekt på Grease-forestillingene samt stippekvelden "Vinn på minuttet". Siden jeg var en av de sjeldne som valgte å delta, ble det mange bilder også av meg. Moro var det iallfall! Du kan lese mer om denne dagen på dette innlegget HER.

- Bella.

Utplasseringsuken!

2011-11-12T08:04:00.006Z

Jeg beklager for at jeg ikke har skrevet regelmessig på bloggen denne uken, men jeg har hatt det så utrolig travelt! I tillegg til "jobben" som gjorde at jeg var borte hjemmefra i 10-11 timer, hadde jeg ofte kveldsplaner - ellers var jeg så sliten etter dagen at jeg ikke orket å gjøre noe. Natt til i dag har jeg endelig fått mer enn tilstrekkelig med søvn (ca. 12 timer!), og jeg føler meg opplagt, så nå er det på tide å fortelle hvordan uken min har vært!

Denne uken har folkehøyskolen min hatt en utplasseringsuke. Meningen var at vi skulle finne en jobb som hadde tilknytning til den hovedlinjen som vi går på, og siden jeg går linjen "Sang, Scene, Studio" (SSS), måtte jeg finne noe som var relatert til musikk. I og med at jeg har alltid syntes at læreryrket høres spennende ut, ble det ikke vanskelig å finne ut at jeg kunne følge en musikklærer! Den videregående skolen jeg gikk på hadde musikklinje, så det passet jo perfekt å spørre her. Da ville jeg jo også få sjansen til å møte igjen de tidligere lærerne jeg hadde hatt, og elever jeg kjente, så dette måtte jo bare bli bra! Og slik gikk det til; jeg fikk plass på Ringerike videregående skole!

MANDAG:
Jeg merket fort at det var hardt å måtte stå opp litt før 6:00 igjen - jeg har jo ikke gjort det siden videregående. Bussen går hjemmefra til Vikersund klokka 7:01 (og den er imponerende presis hver dag!). Deretter må jeg vente i rundt 10 kalde minutter før bussen som tar meg med videre til Hønefoss kommer. Det gikk veldig fint, siden jeg hadde mine to gode venner å vente sammen med!

Vel fremme på skolen hadde jeg fritid til klokka 10:10, og da skrev jeg litt om hva jeg gjorde her i forrige innlegg - som du kan lese om HER. Jeg skulle følge Ingvild; ei utrolig hyggelig sangpedagog. Hun hadde timer med enkeltelever eller små grupper, og første elev ut var Lina! Jeg kjenner henne jo fra Heggen Gospel, så det var jo utrolig koselig. Jeg fikk være med på oppvarmingen, samt den lille sangøvelsen vi hadde - noe jeg fant veldig interessant! Lina fikk tidlig fri siden hun skulle ha mange sangtimer senere samme uke. Resten av dagen gikk til sangpedagogtimer, og det var artig å se hvordan Ingvild jobbet med hver elev eller smågruppene. De sang for det meste sanger, og Ingvild klarte å plukke ut steder hvor de kunne synge bedre eller fortelle dem hvordan det kunne låte finere. Imponerende, altså!

I storefri tok jeg meg turen innom idrettskontoret for å se igjen idrettslærerne mine. For et koselig syn! Jeg fikk snakket litt med dem; fortalt hvordan jeg hadde det på skolen, mens de fortalte hvordan de hadde det. Det var så herlig å se dem igjen, og jeg merket jeg savnet å ha dem som lærere. Jeg spurte dem om jeg kunne få lov til å bruke skolens styrkerom mens jeg var her, noe de ikke hadde imot! Da var jeg iallfall sikret trening de timene jeg hadde fri!

Den kvelden kom jeg hjem klokka 17, og jeg var sliten etter en lang dag. Likevel gikk kvelden til å trene styrke. Jeg har virkelig som mål å komme i gang med treningen igjen etter Grease-perioden! Det ble en fin økt, og jeg stakk og la meg etter det.

TIRSDAG:
Jeg skulle ikke ha time før 11:35, så jeg fikk muligheten til å stå opp senere. Jeg stod likevel opp klokka 7:45, for jeg ville få tid til å trene på styrkerommet. Selvfølgelig hadde idrettslinja trening samtidig, og selvfølgelig hadde de egentrening, så det var jo nesten fullt der da jeg kom. Jeg fikk heldigvis kapret meg en spinningsykkel, så jeg syklet det vanlige programmet mitt i en time og avsluttet med uttøyning, før jeg måtte stikke og møte til dagens første time.

Jeg skulle følge Ingvild i dag også, så det ble for det meste det samme i dag som dagen før; sangpedagogtimer. Da jeg møtte henne, fortalte hun at vi heller skulle se på huskonserten som musikklinjas 1. klasse skulle holde. Det ble en utrolig fin konsert, og tanken på at 15-16-åringer presterte så bra som de gjorde her, var imponerende! Aldri om jeg hadde vært så flink og modig i 1. klasse!

Denne kvelden skulle jeg møte min gode venn Iselin, så hun kom over til meg. Vi bestemte oss for å se en film, men i og med at fjernkontrollen til DVD-spilleren vår ikke funker og Playstation-spilleren ikke lenger har noen planer om å vise oss noen DVD'er, fant vi til slutt ut at vi måtte se VHS-film istedenfor. Mens jeg kobler til VHS-spilleren, leter Iselin etter filmer i IKEA-skapet. Plutselig kommer hun med filmen Hook; filmen jeg har lett etter i ÅREVIS - og jeg er sikker på at jeg har endevendt dette IKEA-skapet flere ganger uten noe hell! Jeg kunne virkelig ikke fatte at Iselin fant filmen på bare ett øyeblikk! "Hva, du tuller??!" ropte jeg i en stemme som tilsvarte meget sikkert en oktav høyere enn min vanlige, og jeg ga ikke Iselin en sjanse til å finne en annen film; det var denne vi skulle se! Altså; Hook er en film jeg elsket å se da jeg var liten. Plutselig blir den borte, og jeg har lenge prøvd å finne den igjen. Først nå, langt over ti år siden jeg så den forrige gang, kommer den til syne igjen. Jeg var i ekstase resten av kvelden, og selv om Iselin ikke fant den like spesiell som den var for meg, var det fantastisk å bringe de gode minnene fra barndommen tilbake. Til min store overraskelse husket jeg også store deler av den over to timer lange filmen!

ONSDAG:
Dette var ukens lengste dag. Dagen startet opp med komponering med 2. klasse sammen med læreren John, og jeg fant dette utrolig interessant! De hadde faktisk om noe jeg hadde lært på folkehøyskolen, så jeg hang med på en del, samtidig som jeg lærte mye nytt! Mens John underviser i akkorder, spør han hvilke noter som tilhører hver akkord. På den siste akkorden, Am, utbryter han plutselig: "Anabel, kan du svare på denne?" Jeg nesten skvetter til: "Jeg?!" "Åja, hvis du ikke vet det, så kan jeg spørre noen andre...", sier John og ser etter andre frivillige i klasserommet. "Nei, jeg kan jo prøve...", svarer jeg. "A... C... E...?" John virker imponert, og sier: "Helt riktig, jo! Dette er jenta som gikk på idrettslinja, altså! Hvis det er noen som ikke kan dette nå, er det jammen på tide!" Det var utrolig moro, særlig med tanken på at jeg aldri hadde klart å svare hadde det ikke vært for at jeg hadde lært det på folkehøyskolen!

De neste skoletimene gikk til flere sangpedagog-timer med Ingvild, før dagen avsluttet med et møte for alle lærerne. Først gledet jeg meg til å være med på dette lærermøtet, for jeg fant det spennende å finne ut hva lærerne tok opp på slike møter. Men da jeg kom inn og møtte alle lærerne - både de jeg hadde hatt tidligere og andre som jeg kjente igjen - syns jeg det fort ble litt skummelt. Jeg fulgte John og satte meg ved et bord sammen med ham. Religionslæreren min fra 3. klasse satte seg på stolen ved siden av meg, så vi fikk pratet sammen før møtet startet. Jeg syntes det var koselig å snakke med ham - det ble jo noe helt annet enn våre tidligere lærer-elev-samtaler!

Møtet begynte med at rektoren presenterte to studenter som skulle ha noen praksisuker her, før han presenterte meg også. "Reis deg opp", sa John, og jeg reiste meg opp, smilte mens jeg fikk øyekontakt med lærerne som satt i rommet, før jeg satte meg ned igjen. Kleint var det - iallfall føltes det slik ut. Møtet tok for det meste opp økt-, friminutt- og skoletimedeling. Siden det inngikk noe jeg hadde kjennskap til, fant jeg det interessant! Jeg syns det virkelig var stas å kunne få være med på et slikt møte.

Da jeg kom hjem litt over klokka 18 - som tilsvarte at jeg hadde vært borte hjemmefra i 11 timer - fikk jeg en halvtime på meg til å spise og gjøre meg i stand til å dra på korøvelse sammen med mamma. De skulle synge julesanger, og siden jeg har hørt mamma øve mye hjemme, kan jeg jo mange av sangene selv. Dessuten var det jo fantastisk å se igjen Stian og Nina-Jeanette - som tidligere har vært med i Heggen Gospel! Jeg hadde håpet å se Arild og Kari også, men de viste seg ikke. Korøvelsen gikk bra, men jeg merket jeg var sliten etter den lange dagen. Det skulle bli godt å komme hjem og legge seg. Da jeg kom hjem klokka 23, fant jeg senga med én gang.

TORSDAG:
I 1. økt skulle jeg ha "Musikk i perspektiv" (Mip) med 3. klassingene sammen med læreren Erik; bassisten i tv-programmet Beat for Beat! Det var tungt stoff, men jeg observerte for det meste hvordan læreren opptrådte i klasserommet og tok notater utifra det. Det ble en fin time!

2. økt hadde jeg fri igjen, så jeg brukte økten til å trene på styrkerommet. Jeg trente styrke for bein, og det ble en fin moderat økt. 3. og 4. økt gikk til samspill hvor elevene gikk sammen i band og spilte sanger. Jeg hoppet inn i de forskjellige klasserommene og lyttet til musikken samt hørte hvordan de forskjellige lærerne ga tilbakemeldinger.

Den kvelden var jeg blitt bedt bort på middag hos Gydas foreldre, samt at jeg fikk meg en spontan løpetur sammen med faren! For en utrolig hyggelig familie de er! Gyda (ei fantastisk venninne som jeg er utrolig glad i) går jo også på folkehøyskole, så det var ikke planlagt at hun skulle komme. Likevel skulle hun visst komme hjem akkurat denne dagen, så det passet jo helt perfekt! Hun kom hjem litt sent på kvelden, så foreldrene foreslo at jeg overnattet til dagen etter, noe jeg ikke hadde noe imot! Det var virkelig herlig å se henne igjen, og vi snakket sammen resten av kvelden før vi sovnet på sofaen, hehe. Det var herlig!

FREDAG:
Igjen startet dagen med Mip sammen med Erik. 2. økt hadde jeg en ikke-planlagt friøkt, og den brukte jeg til å planlegge en slags avskjedshilsen til idrettslærerne. Jeg vil så gjerne at de skal vite hvor stor pris jeg har satt på dem opp gjennom årene mine på vgs, så jeg hadde formulert meg noen hyggelige ord til hver av dem. I storefri stakk jeg innom kontoret deres, men utrolig nok feiget jeg ut. Jeg turte ikke å fortelle det jeg hadde forberedt meg på, så det ble bare til at jeg takket for meg. Lærerne regnet med at jeg ville stikke innom senere hvis jeg var i nærheten, og det vil jeg jo gjøre! Jeg tror jeg skal til Hønefoss en gang i desember, så da får jeg stikke en tur innom dem. Kanskje jeg også vil få nok mot til å si avskjedshilsenen da? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det i går. Det var jo perfekt timing, og det var jo bare for å glede dem! Jeg kommer nok til å bruke de neste ukene på å være skuffet over meg selv og angre på at jeg ikke gjorde det.

I 3. økt var det komponering igjen, og her fikk jeg lov til å bruke dataen selv! Jeg prøvde å lage musikkstykket til "Dire, Dire, Docks", og jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ble stolt av meg selv over hva jeg fikk utrettet denne timen! I 4. økt var det musikklære med Erik, og vi gikk gjennom noter, akkorder og kvintsirkelen. I og med at dette var 1. klasse, hang jeg faktisk med på det meste. Kvintsirkelen har jeg alltid funnet vanskelig, men etter denne økten lærte jeg meg mer om den! Åh, dette var utrolig interessant stoff som jeg vil komme til å briefe med når jeg kommer tilbake til folkehøyskolen, haha! Jeg gleder meg allerede!

OPPSUMMERING:
Jeg syns denne uken har vært utrolig lærerik (eller LÆRERik som John kalte det så fint, hehe)! Det har vært spennende å se hvordan skoledagen til en lærer ser ut, og jeg lærte jo mye musikkteori i tillegg! Etter denne uken har jeg blitt enda mer positiv til læreryrket, men det er usikkert om jeg vil fordype meg i musikk. Jeg liker jo også veldig godt trening og læren rundt det - men pga alle skadene mine kan det kanskje virke litt håpløst. Her fins det jo mange områder, og det er disse jeg må bruke tid på å finne ut litt mer om!

- Bella.

Gjensyn på Ringerike vgs!

2011-11-07T08:13:00.005Z

Nå sitter jeg på Ringerike videregående skole på en av mac-pc'ene på skolen. Jeg ble virkelig tatt godt imot her! Etter å ha fulgt Iselin, en av mine beste venninner, bort til timen hennes, stakk jeg selv en tur innom biblioteket for å hilse på Kari (skolens bibliotekar). Dessverre var hun ikke å finne der, siden hun var på kurs i dag. Derimot møtte jeg Wenche (kollega av Kari), så jeg fikk tatt av en prat med henne. Det er så koselig at hun kjente meg igjen!
En av de mange fancy pc'ene på skolen! Skal si skolen har oppdatert seg siden jeg var elev her.

Så var det tid for å møte musikklæreren jeg skal følge denne dagen og de to neste, samt selve arbeidsgiveren min. Jeg var veldig spent på hvordan jeg ville bli tatt imot av dem - jeg hadde jo ikke snakket med dem før, bare sett dem i forbifarten i korridorene da jeg selv gikk her. Men det gikk kjempebra! Arbeidsgiveren min, Inger-Helen, viste meg rundt i musikkrommene, og det virket som om hun var skikkelig stolt av å ha meg her, slik som hun ville dra meg med til idrettskontoret for å vise meg frem; før var jeg idrettselev, men nå har jeg valgt musikklærerne! Selvfølgelig var rommet låst siden ingen var der, men det er jo tanken som teller, da, hehe. Åh, for ei utrolig hyggelig dame! Da jeg møtte henne i dag, utbrøt hun plutselig; "Er det ikke egentlig to av dere?" Haha, dagens kommentar!

Nå venter jeg bare til klokka skal bli 10:10, for da skal jeg forberede meg til 1. time sammen med lærerinnen; sangpedagogen Ingvild. Åh, jeg har virkelig troen på at dette kan bli BRA!! Til tross for at det vil bli hardt å måtte stå opp 5:45 hver dag og komme hjem når klokka er TIDLIGST 17:00 er jeg sikker på at alle erfaringene jeg vil dra med meg vil være verdt dette!

- Bella.

Liten oppdatering.

2011-11-06T11:49:00.002Z

Nå er jeg HJEMME. Neste uke er det klart for utplasseringsuke, og jeg skal være med musikklærere på den videregående skolen jeg gikk på. Jeg gleder meg fantastisk mye - både til å se hvordan en lærer opptrer i praksis, men også til å se igjen mine tidligere lærere og kjente elever. Åh, det kommer til å bli så bra!

I går var det familiedag, og foreldrene mine kom, samt fetteren til mamma og kjæresten hans. Det var utrolig koselig å se dem igjen! SSS-klassen hadde vår siste visning av Grease denne dagen også. Jeg føler jeg kunne ha prestert bedre. Litt kjipt å ikke kunne avslutte på topp, men alt i alt gikk det jo veldig bra! Jeg kan virkelig ikke få beskrevet hvor stolte jeg er av alle sammen.

På fredag hadde stippene arrangert "Vinn på minuttet!", og vi ble samlet i Amfi-rommet. Stippene hadde virkelig laget et velplanlagt opplegg - det eneste som manglet var frivillige som ville delta. INGEN ville nemlig! Marianne hoppet ut i det først, etter å ha blitt heiet frem av publikum. Hennes oppgave var å slå ned tre brusflasker ved hjelp av en strikk. Hun var på nippet flere ganger, men hun klarte det dessverre ikke innenfor tiden. Hun måtte derfor sette seg ned, og vi måtte få en ny frivillig opp. Det var virkelig lettere sagt enn gjort. Ingen ville, og det utbredte seg en klein stemning i rommet. Stakkars stippene - her hadde de jo laget dette bra opplegget, og så var det ingen som ville! "Skitt au", tenkte jeg, rakk opp hånden og reiste meg opp. Jeg fikk applaus mens jeg steg frem foran publikum, og jeg kunne høre Astrid, romvenninna mi, rope: "Jeg er stolt av deg!" og Dence si: "Gjør Filippinene stolt!" (han er selvfølgelig fra Filippinene han også, hehe).

Min første oppgave var å la en bordtennisball sprette på en tallerken mens jeg måtte ta av alle klypene som hang rundt. Jeg klarte oppgaven - vel, stippene godkjente den, i alle fall, hehe. Neste oppgave var mye enklere; jeg fikk en strømpebukse trædd over ansiktet. I en av endene på føttene var det en klementin. Oppgaven var å slå ned alle brusflaskene som stod på gulvet ved hjelp av klementinen. Denne oppgaven klarte jeg også, så jeg bega meg videre: Korthusstabling. Her visste jeg at jeg ville gå ut. Jeg skalv jo skikkelig på grunn av all presset, og kortene var såpeglatte. Jeg fikk derfor ikke til oppgaven, men jeg var faktisk like ved! Moro var det i alle fall. Henriette meldte seg som neste frivillig, og hun kom seg også gjennom et par øvelser!

Til slutt spurte stippene om jeg ville opp igjen for å prøve meg på de vanskeligste oppgavene. Jeg var jo allerede så godt i gang, så jeg takket ja. Dessuten virket det jo ikke som om det var noen andre som hadde lyst. Oppgaven gikk ut på å at jeg skulle knipse et kort (fra en kortstokk) slik at den ble stående i vannmelonen som Håkon, en av stippene, holdt noen meter foran meg. Jeg slet skikkelig, både med teknikk og å i det hele tatt treffe vannmelonen. Da det var ti sekunder igjen, kom Håkon bare en meter foran meg, og rett før tiden ble avsluttet klarte jeg det!! Jeg utbrøt et lite gledeshyl mens de andre elevene jublet med meg; det var fantastisk! Min neste oppgave var å brette et papirfly og sende papirflyet ned i en bøtte noen meter foran meg. Å brette papirfly var null stress - det var verre å få den ned i bøtta. Tiden rant ut, og jeg fikk den bare ikke nedi, selv om jeg var like ved flere ganger. Alle tre som hadde deltatt på konkurransen, fikk hver sin Haribo-pose; den typiske premien her på Haugetun: Godteri, gjerne noe svensk noe, fra Haribo eller begge deler, hehe.

Nå som Grease-perioden er over, kan jeg endelig trene igjen! Åh, som jeg gleder meg! Jeg har nemlig unngått nesten all trening for å slippe skader og stølhet til forestillingene. Jeg skal trene opp utholdenheten min igjen, og styrke i hele kroppen. Anders har til og med sagt at det skal bli godt å få tilbake treningspartneren hans igjen (for dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at vi to har pleid å trene sammen opptil flere ganger ukentlig)! På den videregående skolen jeg har utplasseringsuke har de et utrolig fint styrkerom med spinningssykler, tredemøller og mange styrkeapparater som jeg hadde stor glede av da jeg gikk på idrettslinja her. Jeg håper jeg får lov til å bruke det nå også! I dag tenker jeg at jeg tar en utholdenhetsøkt på sykkelen nede i kjelleren. Det skal bli godt å kjenne pulsen øke, samtidig som jeg blir mer andpusten. Det skal bli godt å kjenne t-skjorten bli mer klam inntil kroppen ettersom jeg presser meg selv hardere for hvert tråkk jeg tar. Dette kommer virkelig til å bli gøy!

Vi skrives!
- Bella.

Mystikk i kjelleren + ukerevy!

2011-11-02T20:22:00.005Z

Før jeg legger meg, må jeg bare fortelle noe som jeg fant veldig merkelig!

Jeg skulle ned for å henge opp tøyet som jeg vasket tidligere i dag. For å komme inn på vaskerommet, må jeg først inn en dør (dør 1) før jeg kommer til selve vaskeromsdøren (dør 2). Vel inne på vaskerommet lot jeg døren stå på gløtt mens hang jeg opp tøy og sang litt på Grease-sangene. Hehe, jeg har fått dem på hjernen...

Tilbake til poenget; da jeg var ferdig og skulle ut i det lille rommet, var plutselig dør 1 lukket, og det var bekmørkt bortsett fra lyset på vaskerommet mitt. I tillegg måtte jeg gå en lang korridor før jeg kommer til trappen - som nå var helt mørk. Hvem i all verden hadde slukket lyset? Trappen var for så vidt også helt mørk, så det kunne hende det var sikring som hadde gått. Men hva med døren? Hvem hadde lukket den igjen? Siden jeg hadde sunget ville jo vedkommende ha hørt at det var noen der fortsatt, ikke sant?

Hver uke blir det lagt ut ukerevyer som omhandler det som skjer på skolen vår. Jeg tenkte jeg kunne legge ut linken her for hver uke fremover, så kan dere som er interesserte lese dem. Denne revyen ble musikklassen min nevnt, og jeg er faktisk på flere av bildene her!

UKEREVY FOR UKE 43: http://www.haugetun.no/revy/uke-43--mye-fotball-og-halloween-og-litt-annet-118.aspx. God lesning!

- Bella.

Mer om Grease!

2011-11-02T18:47:00.006Z

I det siste har jeg hatt store søvnproblemer. Jeg sliter med å sovne om kvelden, og når jeg endelig er på vei inn i drømmeland, kommer romvenninna inn for å legge seg, og da er det nesten umulig å klare å sovne igjen. I tillegg våkner jeg flere ganger om nettene, og gjerne en halvtime før alarmen ringer (og selvfølgelig klarer jeg ikke å sovne igjen). Det er utrolig frustrerende! De tre siste dagene har også det samme mennesket dukket opp i drømmene mine også. Har det en mening? Er det noen som har noe greie på sånt? Jeg surfet meg frem til en interessant side om drømmetolkning - du kan finne den HER hvis du syns nettopp dette er spennende.

I dag hadde vi to forestillinger med Grease. 1. forestilling skulle vi få 60-70 publikum + en skole som ville gi enten 15 eller 65 ekstra publikum. Det ble 65. Utrolig moro, og dette publikumet var enda bedre enn det forrige! Selv om jeg ble fornøyd med denne, ventet det enda en ny forestilling - Grease's hittils største høydepunkt; for resten av skolen (med flere) med et publikum på 200 mennesker!

Jeg var skikkelig trøtt og sliten i pausen. Matlysten var ikke på topp, så jeg måtte tvinge i meg to brødskiver. Jeg visste jo jeg trengte mat og energi til neste forestilling. Ellers prøvde jeg å sove - men det var vanskelig å finne en god liggestilling. Jeg fikk i alle fall hvilt meg litt.

Jeg var kjempespent på neste forestilling, og jeg merket jeg ble litt nervøs da jeg kjente igjen fjes i salen før forestillingen startet. Likevel var dette bare blåbær i forhold til hvordan jeg hadde det rett før premieren (som du kan lese om HER), hehe. Forestillingen gikk utrolig bra - det ble den beste vi hadde hatt hittil, og jeg skal ærlig talt innrømme jeg ble fornøyd med egen prestasjon! Selv om jeg føler jeg kunne ha pratet litt saktere i noen replikker, og at jeg snudde meg feil vei én gang, er det bare småpirk. Jeg skal huske det til de neste forestillingene.

Skal si jeg fikk mange positive tilbakemeldinger fra de andre på skolen! Åh, så fantastisk koselig, det varmer virkelig godt. Flere fortalte meg at jeg passet skikkelig godt til Frenchy-rollen, for den var så lik meg selv - noe som jeg har tidligere skrevet at jeg ikke synes. De fortalte meg nemlig at Frenchy er så positiv, sprudlende og glad, noe de fant meg også. Tenk det! Så utrolig koselig at de syns det, da:)

Nå får jeg legge meg - jeg er stuptrøtt. Får håpe denne natten blir bedre enn de foregående nettene i alle fall...

- Bella.

Premiere på Grease!

2011-11-01T13:36:00.007Z

Så var dagen kommet. Dagen SSS-klassen har lagt flere timers øving frem til. Det var tid for premieren på Grease-musikalen!

Da vi møtte opp på den Røde Mølle (hvor vi skulle ha forestillingen), gikk gutta i gang med å skifte mens jentene bar inn kulissene. Deretter stakk jentene opp for å skifte og sminke seg mens gutta ordnet kulissene. Jeg er virkelig ikke noe fan av å bruke så mye sminke - bare på grunnlag av at det er så stress å måtte ta det av seg igjen, faktisk - men her var det bare å knæsje på! Øyeskyggen fikk jeg virkelig ikke til, så Aina måtte hjelpe meg med det. Hun var kjempeflink, og jeg skal innrømme at jeg syns jeg ikke så så verst ut heller!

Da jeg var ferdig med sminken, var det akkurat på tide å ta på seg mikrofonene. Den skal festes helt inntil kroppen, noe som var litt stress siden jeg allerede hadde tatt på meg halvparten av antrekket mitt (jeg skal ha på meg fire antrekk samtidig!). Det tar jo sikkert 20-30 minutter bare å få på seg alle klærne + mikrofonen! Innerst har jeg på nattkjolen, deretter kommer Frenchy-antrekket, så joggebuksa + hettegenseren, og til slutt vaktmester-dressen og capsen - i tillegg til strømpebukse OG tights. Det blir varmt, det kan jeg love deg! Afrohåret er selvfølgelig også med på å sørge for det.

Klokken nærmet seg halv elleve, og det var tid for at vi skulle bevege oss til startsstedet. Det var nå nervene kom for fullt. Pulsen steg, og jeg pustet fortere. Åh, for en følelse jeg kjente innvendig. Det var akkurat en slik følelse jeg fikk rett før prøver på videregående - en slags spenning og nervøsitet - men denne gangen var det verre. Rett før prøvene ble lagt på pulten foran meg på vgs, kjente jeg en følelse av en god spenning. Jeg hadde sannsynligvis brukt mesteparten av natten på å øve (tro meg eller ikke!), så jeg visste at jeg ikke kunne ha forberedt meg noe mer. Denne gangen, før forestillingen, kjente jeg en følelse av nervøsitet, og jeg kunne høre stemmen inne i hodet mitt som fortalte meg hvor dårlig jeg var. Selvtilliten min var helt på bånn, og det eneste som stod i hodet mitt var at jeg ville ødelegge alt både for meg selv og de andre - akkurat som jeg klarte på generalprøven. Denne gangen ville nok sikkert ikke mikrofonen funke, kanskje jeg ikke hadde sydd nattkjolen ordentlig fast, så den ville ryke igjen, eller jeg ville glemme eller si feil replikker. Jeg er sikker på at jeg kunne ha grått der og da, men jeg fortsatte å holde masken på grunn av sminken. Jeg var et nervevrak, rett og slett. Kris skjønte hvor fælt jeg hadde det der og da, og han ga meg en god klem. Det gjorde så godt! Tenk at han tok seg tid til å bry seg om meg når han sikkert hadde mye å tenke på selv! Jeg prøvde å trekke pusten dypt og ta meg sammen; jeg visste jo at jeg kunne. Jeg har jo klart det på øvelsene, hvorfor skulle det ikke funke nå? Dette skulle jo bli akkurat som øvingen, bare for noen ekstra mennesker...

Publikumet hadde samlet seg i salen, og jeg stod i døråpningen, klar som vaktmesteren med kosten i hånden. Jeg kikket stadig bort på Aina som skulle gi meg klarsignalet; det er nemlig jeg som starter opp hele showet. "Vær så god, Anabel", sa Aina lavt, og jeg spaserte opp på scenen, feiet gulvet og ventet på å høre åpningssangen. Etter å ha kostet meg omtrent halvveis på scenen, skrur Leif (lydmannen) på sangen, og jeg "skvetter" til og kikker forbauset rundt meg før jeg springer bak kulissene. Bak scenen hiver jeg av meg vaktmester-dressen, og joggeklærne kommer til syne. Jeg kommer meg inn på scenen igjen, og er klar for å synge videre med de andre. Og da var showet i gang!

Jeg må innrømme jeg ble fornøyd med forestillingen. Jeg syns jeg klarte meg greit, og jeg tror jeg klarte å snakke enda saktere enn det jeg hadde gjort tidligere. Det eneste jeg kommer på, er at jeg kunne ha sunget soloversene mine bedre. Jeg får håpe de kommer i morgen - når vi skal vise forestillingen for resten av skolen vår! Lærerne våre fortalte at de andre lærerne syntes vi var flinke til å synge, og de virket også fornøyde selv. Det var vel greit til første forestilling å være. Vi skal ha to forestillinger i morgen, en på torsdag, og den siste på lørdag (på familiedagen!), så det er bare å fortsette å holde energien på topp!

Jeg merker jeg er skikkelig trøtt nå. Konsentrasjonsnivået mitt har virkelig vært på maks i dag, og det har tatt på. Jeg får vel prøve å få meg litt søvn.

- Bella.

Tanker om Grease!

2011-10-31T15:46:00.014Z

Så er det premiere Grease i morgen, og jeg er så spent! Vi hadde generalprøve på mølla i dag, og jeg fikk rotet det skikkelig til. Før jeg skulle ut på jentescenen røk plutselig en av stroppene til nattkjolen min av, så BH'en min ble med en gang synlig. Jeg følte meg skikkelig ille til mote, og rettet på den hele tiden, samt at de andre jentene stadig falt ut av sine replikker siden pga mitt lille uhell. Kleint var det. Sett bort ifra det, klarte vi oss likevel helt greit; litt komplikasjoner under en av sangene, men ellers tror jeg det gikk ganske bra.

Jeg kan ikke fatte at tiden har gått så fort; det føles ikke ut som om det er så lenge siden vi begynte med Grease-øvingen. Det har vært helt fantastisk gøy å øve til Grease-musikalen med klassen - jeg har virkelig ikke ord for hvor BRA det har vært! Jeg har til og med hatt problemer med å sove nettene før dagene vi skal øve videre, for jeg har gledet meg så inderlig mye!

Det er nok dansingen som har vært morsomt. Ikke bare har det vært moro å danse, men det har også vært LATTERLIG morsomt! Åh, så mange latterkick vi har vært igjennom. Jeg har flere ganger utbrutt i en voldsom (!!) latterkrampe på grunn av de andres kreative danseteknikker (viktig å få frem at vi ler med og ikke av hverandre)! Se det for dere; JEG som brøler ut i latter midt i undervisningen. Litt vanskelig, ikke sant?! Hehe. Jeg er jo selvfølgelig ikke den eneste som ler - både elevene og lærerne ler like herlig! Åh, vi har virkelig hatt det moro sammen. Tenk at vi kan tulle så mye som vi gjør i skoletimene - og at det er greit! Jeg kommer virkelig til å savne dette.

Det som har vært mest utfordrende for min del, er den karakteren jeg spiller; Frenchy. Hun er så ulik min egen personlighet! Jeg må virkelig dra meg selv fullt og helt ut for å være henne best mulig. Jeg må igjen takke klassen min for den gode tryggheten jeg føler de gir meg. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok aldri turt å gi så mye av meg selv, og drite meg ut i så stor grad som jeg føler jeg gjør under all øvingen! I tillegg har vi en fantastisk teaterlærer som virkelig er flink til å lære bort. Hun imponerer meg skikkelig, og er både en stor inspirasjon og motivator bare i seg selv! Sceneøvingen hadde aldri blitt like bra uten akkurat henne - det er jeg nesten sikker på.

Flere timers øving har vi nå lagt bak oss, både i skoletimer og på fritiden, og vi merker at det har tatt på. Men selv om lysten til å øve ikke var på topp hele tiden, syns jeg vi har vært flinke til å holde fokus. Dessuten kunne jeg se at alle prøvde å leve seg inn i rollene sine etter hvert som de følte seg tryggere på sangen, på seg selv og i lag med hverandre. Til tross for at jeg aldri har sett filmen Grease før (ironisk nok), skjønte jeg hva som skulle formidles bare ved å se på skuespill-talentet til alle i klassen - og tro meg; her er det mye spill på spill! Jeg kan virkelig ikke få sagt hvor stolt jeg er av alle sammen - hver og en!

I full gang med sminkingen! Fv: Meg, Karoline, Heidi, Aina (teaterlærer), Hanna Serine og Kris.

The Pink Ladies: Frenchy (meg), Rizzo (Heidi) og Marty (Karoline).

Spisepause må også til! Fv: Sondre, Krish og Martin.

Dødtid på scenen. Fv: Martin, Kris, Fredrik, Krish, Karoline og Heidi.

Nå får jeg stikke og sy nattkjolen min. Jeg la merke til at jeg var mye mer nervøs i dag enn det jeg noen gang har vært tidligere! Først nå kommer nervene, og jeg gleder meg ikke i så stor grad til i morgen som jeg har gjort før. Jeg er så redd for å ødelegge; enten ved å si noe på feil sted eller glemme hva jeg skal si. Uff, jeg må prøve å tenke positivt nå: Jeg vet jo at jeg kan dette! Det er nok bare nervene som spiller meg et puss.

Ønsk meg lykke til, da!
- Bella.

"Every great achievement was once considered impossible."

Halloween!

2011-10-30T13:10:00.010Z

Aldri før har jeg vært med på et så gjennomført skummelt Halloween-arrangement. Det var fantastisk spennende å ikke vite hva som ville vente meg rundt neste hjørne; om noen slamret igjen døren rett etter meg, om noen tok tak i foten min ned trappen eller håret mitt ovenfra, om noen stirret på meg i vinduet, eller om noen hadde gjemt seg og klar til å skremme vettet av meg da jeg passerte dem. Det grøsset så deilig i meg langs de skumle korridorene og de mørke rommene med den skumle bakgrunnsmusikken, og jeg gledet meg over alle redselskrikene jeg utbrøt da jeg ble skremt gang på gang!

Jeg hadde ikke noe særlig antrekk denne kvelden; jeg hadde bare kjøpt meg en edderkoppkappe og litt sminke på Nille, så jeg gikk ikke for noen premie akkurat. Likevel vil jeg da ikke si at jeg så så altfor verst ut da alt kom til alt - jeg var skummel nok for min del! Her kommer noen bilder fra kvelden.

Ina (baby) og meg!

Henriette (katt), Ida (prinsesse) og Monika (sjørøver).

Sandra! Hun var gruppas nifseste skapning!

Krish som en zombie. Han var kveldens mest skremmende (og ekleste, hehe) etter min mening!

Jack Sparrow (eller Kris om du vil) og meg. Ble imponert over hvor lik han var denne piraten!

Monika, Maiken og Guro som sjørøvere, og Marianne som heks!

Maiken og meg!

Da klokka var ni var det tid for kveldens begynnelse. Stippene skulle arrangere noe, men ingen visste hva. Jeg hadde nok ikke satt meg så store forventninger for kvelden; jeg håpet bare at aktivitetene som jeg regnet med ville finne sted i gymsalen ville inkludere alle - ikke bare de frivillige. Det skulle bli bedre. Langt bedre.

Vi hadde tidligere blitt delt inn i grupper. Jeg var i gruppe sammen med Lise, Guro, Julia, Sandra, Monika, Henriette og Maiken. Etter litt venting der vi lagde et smiskedikt til stippene (utrolig moro, skal si vi hadde det gøy, hehe!), ble vi ført bort til heisen og fikk beskjed om å gå av i kjelleren. Alle mobiler, kameraer og andre lyskilder måtte vi legge fra oss i en pose - alt var nøye planlagt til den minste detalj. Heisen åpnet i nederste etasje, og en mørk korridor ventet oss - bare stearinlys lenger borte skimtet i mørket. I hvert rom vi skulle inn i måtte vi finne en uoppblåst ballong, og tenk deg; en liiten ballongbit i et relativt stort og helt mørkt rom. Det var sykt vanskelig, mildt sagt! Andre oppgaver, som hva gjemte seg i bøtta, eller hvor mange fyrstikker befinner seg i glasset, fikk vi også i tillegg til ballongjakten.

Korridoren fortsatte med nedsenkninger i gulvet, og endte med døren hvor vi kunne høre den skumle musikken på den andre siden. Som jeg elsket settingen! Jeg hadde jo gått her flere ganger tidligere, men jeg hadde aldri tenkt over at det var så mange "skjulte" rom her. Jeg må innrømme at jeg følte meg på en måte trygg gjennom mørkets vandring siden jeg allerede var litt kjent her, men stippene skal ha all honnør for hvor skummelt de hadde gjort alt sammen. Jeg var mektig imponert!

Jeg var den i gruppa som vanligvis gikk først, så det var også jeg som sikkert skrek mest da vi møtte stippene eller andre elever som gjorde alt de kunne for å skremme vannet ut av oss, hehe. Men hvordan hadde vel kvelden vært hvis jeg ikke hadde utfordret meg selv? Hvor kjedelig hadde jeg ikke hatt det hvis jeg ikke ville ha blitt skremt? Det var jo dette som var moro! Rom opp og ned måtte saumfares, det ene rommet mørkere enn det andre, og den lille ballongbiten ble vanskeligere og vanskeligere å finne. Likevel, på et vis (og flere minutters leting!) fant vi nok en ballongbit, og vi kunne famle oss videre i mørket.

Etter en lang vandring i kjelleren var det tid for å stikke over til rektorboligen - der hvor det VIRKELIG har blitt sagt at det spøker. Åh, som jeg gledet meg til å gå inn! Jeg hadde aldri vært der før, så dette tenkte jeg ville bli ekstra skummelt. Jeg gikk først, og pilene viste at vi skulle ned i kjelleren. De andre på gruppa nærmest nektet å gå ned - det ble bare Maiken og jeg som turte å gå i begynnelsen. Maiken fulgte hakk i hæl på meg ned trappen. Plutselig kjenner jeg noen som tar rundt foten på meg, og jeg skriker som flaate! Maiken ler og legger merke til videokameraet som peker mot oss. Flott, det vil vi nok alle få en glede av å se senere... De andre på gruppa turte å komme ned etter en stund, og etter å ha funnet ballongbiten (med litt veiledning fra den ene stippen som slamret igjen døren etter oss), var det tid for oppmøte i gymsalen.

Så var jakten som førte oss gjennom hele skolen over; klokka var langt over midnatt, og det var tid for resultater. Gruppa mi fikk dessverre ingen premier, men det gjorde absolutt ikke noe for min del. Min opplevelse av kvelden var allerede en seier i seg selv - jeg hadde hatt det så bra! Tenk at jeg fikk delta på noe så spennende og opplevelsesrikt! Tenk at stippene ville bruke tid på å lage noe så fabelaktig for oss elever! Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er. Dette har virkelig vært mitt livs skumleste - men definitivt beste - halloween-kveld noen sinne; det overgikk absolutt alle forventningene mine!

EPILOG:
Etter at arrangementet var over, kom jeg på at jeg hadde vasken i vaskemaskinen fortsatt, så jeg måtte ned i kjelleren og henge den opp. Selvfølgelig var den nærmeste døren låst, så jeg måtte ta en lang omvei; jeg måtte nemlig ta heisen og gå gjennom hele løypa jeg hadde gått tidligere på nytt. Denne gangen var det nok verst; for det første var lysene fortsatt av (og lysbryterne teipet fast), for det andre var den skumle musikken også fortsatt på, og for det tredje; jeg visste jeg var alene. Likevel likte jeg situasjonen jeg befant meg i; nå måtte jeg virkelig vise meg selv hvor modig jeg var (selv om jeg skrudde av musikken da jeg så spilleren, hehe). Jeg hang opp klærne på vaskerommet og gikk opp på rommet mitt, greit stolt av meg selv for både kveldens og nattens festligheter!

- Bella

"When you're forced to stand alone, you realize what you have in you."

Overraskelse, Analin!!

2011-10-23T21:57:00.014+01:00

Som nevnt i forrige innlegg skulle jeg noe spesielt den fredagskvelden; jeg har nemlig vært på overraskelsesbesøk til Analin, tvillingsøsteren min!

Fredag:
Jeg ble kjørt av Heidi til togstasjonen. Det var så utrolig greit av henne! Jeg kan virkelig ikke fortelle hvor heldig jeg føler meg som har så mange gode venner her på skolen. Togturen gikk i og for seg veldig greit, men jeg var både kvalm og trøtt. Da jeg ankom Oslo S hadde jeg 75 minutter på meg før bussen videre til Usteinvik skulle dra. Jeg var kjemperedd for at noe skulle gå galt; at jeg ikke ville finne bussterminalen eller at bussen ikke skulle gå på det tidspunktet som jeg hadde funnet ut på nettet - det er jo første gang jeg reiser så langt helt alene! Men jeg så på dette som en spennende utfordring. Heldigvis ble det null stress å finne bussen. Jeg satte meg på, og en elleve timers kjøretur var meg i vente. Til min store uflaks var jeg kvalm før bussen hadde begynt å kjøre, men jeg måtte bare bite i det. Jeg satte Chris Tomlin i ørene og falt omsider i en ikke så altfor dyp søvn.

Jeg sitter på Møreekspressen og har en hel natts busstur foran meg.

Lørdag:
Jeg ankom Ulsteinvik Skysstasjon klokka 9 dagen etter der mamma og pappa ventet meg, og da var det bare å hive seg av gårde og videre til folkehøgskolen - programmet startet klokken ni. Det tok ikke lang tid før jeg møtte Analin, og for en reaksjon hun utløste da hun så meg. "Du tuller?! DU TULLER??!", skrek hun og kastet seg over meg. Som hun fortalte meg i ettertid i en beskrivelse av hvordan hun opplevde seg selv da hun fikk øye på meg; da jeg så deg, gikk all fornuft ut, og jeg bare skrek og skrek. Hehe, egentlig en veldig god beskrivelse i grunn. Åh, reaksjonen hennes var kostelig; hun var jo helt på gråten, stakkar!

Så var det tid for diverse aktiviteter. Siden jeg var sulten og sliten etter en lang busstur, følte ikke jeg for å gjøre stort. Mamma, Analin og jeg fikk dermed dødtid før vi skulle være med på familiekor klokka 12. Tiden her brukte jeg til å hilse på elevene her på skolen. Det virket som om alle visste hvem jeg var, eller ville vite hvem jeg var! Jeg ble mest kjent med Andrea (ei fantastisk jente jeg hadde hilst på tidligere), men ellers også Signe, Clarice og Emily. For noen koselige jenter! Analin er heldig som har kommet i kontakt med så hyggelige mennesker.

Min kjære tvillingsøster, Andrea og Clarice!

Klokka 12 var det tid for familiekor. Vi skulle synge "Happy Day" og "Lollipop". På "Happy Day" hadde vi en helt fantastisk flink solist; hun gikk på musikklinja sammen med Analin og het Tone. Flate, jeg ble helt blown away - det må virkelig være den fineste stemmen jeg har hørt blant mine jevnaldrende. Det var faktisk helt utrolig, jeg ble så mektig imponert! Etter å ha sunget en stund, sa vi oss ferdige - selv om ikke jeg følte meg i nærheten av å føle meg trygg på min stemme. Og det hjalp ikke særlig å vite at vi skulle fremføre dette på underholdningskvelden senere samme dag. Plutselig sa Analin at hun ville synge en duett med meg også samme kveld; med vår egenkomponerte sang. Og slik ble det til. Analin og jeg hadde ikke sunget sammen på FLERE uker, så dette kunne jo bli spennende. Men all scenetrening er jo så klart god scenetrening, så jeg tenkte det ville bli en fin erfaring å ta med meg videre. Dessuten; hvis det skulle gå veldig dårlig, ville jeg jo ikke se igjen disse folkene noen gang... Hehe.

Jeg viser Analin hvor flink jeg er blitt på gitar!

Analin og jeg øver til i kveld på rommet hennes.

Grøt-tid! Analin hadde alltid skrytt av denne grøten, så jeg var kjempespent. Og gjett hva; den var faktisk helt utrolig! Grøten i seg selv var helt fantastisk, men sukkeret og kanelen var himmelsk! Jeg tør si at det var den beste grøten jeg noen har smakt.

Så var det tid for underholdningskvelden. Familiekorsangene gikk vel helt greit - men det var ikke min fortjeneste! Duetten til Analin og meg gikk vel sånn passe dårlig etter min mening. Likevel kom det mange elever, foreldre og lærere bort til oss og sa at vi var flinke og at sangen var fin. Det varmer, til tross for at jeg ikke var særlig fornøyd selv.

Samme kveld lærte jeg Analin og Andrea "Work To Do" - leken jeg lærte på min folkehøyskole. De falt helt for dette spillet! Åh, det var så gøy. Det siste vi gjorde sammen (Signe, Andrea, Analin og jeg) var å se på thriller-filmen Skeleton Key, men her sovnet jeg ikke lenge etter at filmen ble satt på - jeg var så trøtt etter en lang dag og natt.

Dagen etter spiste jeg en stor frokost før mamma, pappa og jeg satte av sted på vei hjem. De tilbød seg å kjøre meg tilbake til skolen, så det var jo helt strålende! Jeg sov for det meste under reisen. Selv om jeg hadde hatt et utrolig flott opphold i Sunnmøre, gledet jeg meg virkelig til å komme tilbake til min egen skole. Tilbake til mitt skolebygg, mine lærere, mine venner og mitt miljø. Det er her jeg hører hjemme.

- Bella

God fredag!

2011-10-21T13:14:00.006+01:00

Foten min kjennes myye bedre i dag! Jeg kan gå uten krykker (så lenge jeg går sakte og kontrollert) og jeg kjenner så godt som ikke noe smerter (så lenge jeg holder foten kontrollert)! Jeg var til og med og danset (til en viss grad) i SSS-timen i dag da vi øvde til Grease! Åh, det er så fantastisk herlig å jobbe med Grease. Jeg elsker den rollen jeg har (Frenchy), for jeg må gi så mye av meg selv for å få til rollen! Det er virkelig en utfordring jeg gleder meg til å vise at jeg vil mestre! Vel, jeg har den ikke helt inne enda, men den kommer seg nok etter mer øving. Det er så moro å kunne spille dum på scenen og drite meg ut - for det er nettopp det jeg må gjøre for å spille Frenchy! Haha, åh, det er så synd at musikalen skal vises frem om bare to uker; jeg vil holde på med dette mer! Jeg vil fortsette å jobbe med teater.

Nå har jeg akkurat hatt Xcycling, og det var hardt. Ikke på den måten at jeg ble sliten - men det var hardt fordi jeg måtte ta det rolig. Jeg føler nemlig at det ikke er trening hvis det ikke er så godt som 100 % intensitet og belastning. Jeg presser meg selv alltid hardt i hver økt, og blir ikke helt fornøyd før jeg omtrent halter bortover etter en hard utholdenhets- eller styrkeøkt, for det viser at jeg har gitt maksimalt. Jeg vet det er feil tankegang, men jeg kan virkelig ikke noe for det. Uansett, jeg må derfor si at det var et vanskelig mål i seg selv å måtte ta det rolig. Men jeg syns jeg klarte meg bra! Selv om jeg selvfølgelig kunne ha tatt det enda roligere, er jeg fornøyd med innsatsen min. Jeg tror ikke jeg kunne ha klart det lettere.

Resten av dagen vil gå til å slappe av, men kvelden kommer til å bli spennende: Hold dere oppdatert; neste innlegg vil overraske hvis du ikke allerede vet hva som vil skje! Jeg er spent selv.

- Bella.

Øving til Grease!

2011-10-20T13:13:00.007+01:00

Kvelden i går var utrolig deprimerende. Jeg følte at jeg sviktet de andre i SSS-klassen siden jeg ikke var i stand til å kunne danse, og jeg var så redd for at de skulle være skuffet over meg for at jeg var skadet. Hvorfor skulle de ikke være det? Jeg var jo det selv. I dag morges fant jeg ut at beinet enda ikke var i stand til gå, så jeg måtte fortsatt bruke krykkene jeg får låne av skolen.

Som jeg gruet meg til å fortelle dette til Berit; at jeg ikke kunne danse fordi jeg var skadet. Jeg var så redd for at reaksjonen ville være lik den jeg har til meg selv; oppgitt og skuffende. Men jeg måtte bare hoppe i det. Berit så krykkene mine med én gang, så hun skjønte jo at det var noe som hadde hendt. Jeg fortalte henne historien (som du kan lese HER), og jeg beklaget meg for at jeg ikke kunne være med. Så kom reaksjonen hennes - men den var annerledes enn jeg hadde sett for meg! Det var som om hun følte med meg, og hun virket ikke det spor sur på meg! Jeg skjønte det ikke - jeg syntes virkelig ikke jeg fortjente denne godheten.

I dag og fremover skal jeg avlaste beinet - og nå mener jeg det! Jeg har til og med fått Astrid til å hjelpe meg med dette: jeg skal nemlig droppe all trening - så godt som mulig - frem til Grease, og bli frisk igjen. Det er faktisk bare 12 dager til første Grease-musikal. Med tanke på overbelastningsfasen som jeg er inne i, var kanskje ikke denne skaden så dum likevel? Nå må jeg jo miste all trening fremover uansett. Kanskje det egentlig var bra at jeg ble skadet nå? Uff, nei, jeg vet ikke, jeg - jeg bare leter etter alle mulige positive sider ved skaden, hehe.

Nok om det. Mens de andre i klassen lærte seg resten av dansene, fikk jeg muligheten til å ta bilder! Her kommer endelig noen bilder som krydrer opp bloggen min. Forresten; Aina (teaterlæreren vår - ei utrolig kul dame!) danset min part i dansene, så det gikk veldig bra. Dessuten ble jeg med på det jeg klarte av dansebevegelser!

Her befinner gutta seg på scenen mens de synger "Magiske Toner" med Krish som solist! Fv: Martin, Sondre, Fredrik, Krish og Kris.

Her danser Kris og jeg mot hverandre i sangen "Rock'n Roll Party Queen". Aina, med hvit t-skjorte, danser for meg.

Slik poserer vi etter å ha sunget "Greased Lightning" med Kris i spissen! Jeg vil dermed stå på kne foran.

- Bella

"When life gives you a hundred reason to cry, show life that you've got a thousand reasons to smile."

Nok en skade.

2011-10-19T16:57:00.003+01:00

Nå befinner jeg meg alene på rommet med beinet hevet. Det er til tider godt å kunne være litt alene. Å kunne la følelsene som ligger på innsiden få utløse seg uten å måtte holde noe tilbake.

i dag skulle Marte, dagens tilsynslærer, holde en treningsøkt i gymsalen. Hun er ELIXIA-instruktør, så jeg hadde derfor gledet meg ekstra mye til dette! Samtidig skulle det være jentefotball timen før, og jeg tenkte det ville bli moro. Dessuten fikk jeg med meg Sandra og Maiken også, så dette måtte jo bli bra! Jeg hev på meg gymklær og satte kursen mot gymsalen med den eneste bekymringen i hodet om at jeg ville kanskje bli for sliten for Martes økt rett etter. At jeg aldri lærer.

Det skjedde allerede i min første fotballkamp. Jeg ble for ivrig, kom i en takling og fikk vridd foten. Jeg dalte ned mot bakken og ble sittende mens jeg kjente på smerten. Ville jeg klare å reise meg for å fortsette spillet? Motstridende tanker svirret rundt; jeg kunne jo ikke svikte laget mitt - eller meg selv - samtidig som jeg måtte tenke på hva som var til mitt eget beste. Før jeg rakk å komme til en endelig beslutning, ble kampen blåst av, og det var tid for en liten pause. Jeg reiste meg opp og prøvde å gå litt. Det gikk faktisk bra, og etter å ha småjogget over gymsalen uten store problemer fant jeg ut at jeg ville klare å spille videre. Jeg fikk i meg litt vann før neste kamp ble satt i gang.

Spillingen gikk veldig greit; jeg scorte litt og syntes selv jeg spilte bra. Men før hver kamp og i pausen kjente jeg at smertene kom tilbake. Da vi skulle gå inn i den siste kampen, valgte jeg å stå over. Smertene begynte å bli større, og de ble enda verre da foten fikk hvile og ble "kaldere". May Elena, en stipp på skolen, hentet en ispose til meg, og sammen festet vi den på det skadede stedet og fikk satt foten på en stol.

Marte kom etter den siste kampen, og det var klart for en ny treningsøkt. Jeg som ikke klarte å bevege foten uten at smertene skulle bli enda verre enn de var, hadde for lengst sagt farvel til den økten jeg hadde gledet meg helt utrolig mye til. Det hadde kommet en del elever som ville se på mens Marte holdt økten, men Marte sa at alle som ikke skulle trene måtte forlate salen. Åh, det var så lettere sagt enn gjort. Heldigvis tilbød Ida seg å bære meg på ryggen tilbake til internatrommet mitt. For et fantastisk menneske! Hun bar meg hele veien, og jeg kan ikke tro hun klarte det!

Så nå ligger jeg her. Jeg måtte skamfullt be om hjelp i stad for å få satt beinet høyt, for det gjør for vondt til at jeg klarer å gjøre noe selv. Jeg spurte Heidi (via Facebook), og hun kom med én gang. Hvilken herlig jente! Jeg er så heldig som har så mange gode venner her på skolen som vil hjelpe meg. Heidi sa at det var skikkelig dårlig timing, men jeg forstod ikke helt hva hun mente med det. Først da hun gikk, skjønte jeg hva hun siktet til: Grease. I morgen skal vi fortsette dansingen, og hva om ikke jeg blir frisk til i morgen?! Ikke bare ødelegger jeg for meg selv som ikke får lært meg dansebevegelsene i praksis, men jeg ødelegger jo for resten av gruppa også! En ny ladning presset seg på i øyekrokene; jeg følte meg så egoistisk. Jeg vet jo at jeg ikke burde spille fotball på grunn av skader - jeg skader meg jo hver eneste fotballtrening! Likevel gjør jeg det fordi jeg syns det er gøy. Jeg syns det er flaut å måtte gå av banen fordi jeg er skadet igjen. Jeg syns det er flaut å måtte få hjelp til å komme meg fra ett sted til et annet fordi det gjør for vondt å gjøre det selv. Jeg syns det er flaut at jeg fortsatt holder på med fotball bare på grunnlaget av at jeg liker det - ikke fordi jeg tenker på min egen helse eller hva som er best for meg.

Om en time skal jeg til Linken, internatlederen, på jentekveld, og det gleder jeg meg skikkelig til! Jeg må bare få kommet meg bort til dusjen først... Flate, jeg gruer meg skikkelig. Hvordan i all verden skal jeg få til det? Det er nok bare én måte å finne ut det på. . .

- Bella.

Oppdatering.

2011-10-15T22:51:00.004+01:00

Jeg beklager virkelig for sent innlegg. Eller, vent; jeg er kanskje ikke det likevel (dessuten begynner dere nok å bli temmelig lei av at jeg beklager meg hele tiden, hehe). Det beviser nemlig bare at jeg ikke har hatt tid til det, fordi jeg har hatt det så FANTASTISK her på skolen!

For det første; vi har fått oss studio i musikkrommet! Jeg driver på og spiller inn tre forskjellige sanger; "Sweet Goodbyes", "Reflection" og "A Whole New World", og ja; jeg synger begge stemmene i den sistnevnte sangen! Forresten; da jeg var i studioet nede i skolebygget (vi har nemlig to forkjellige studioer på skolen!) og sang der, sa Leif, studiolæreren min, at jeg sang kjempepent! Charlotte fortalte meg at han hadde sagt til de andre elevene mens jeg var i det lydtette rommet og sang; "jeg vet ikke om dere har latt merke til det, men hun har en veldig kul stemme!" Åh, hvor koselig er ikke det, da?!

Apropos Charlotte; hun går ikke på skolen her lenger. Hun valgte å slutte på torsdag, og heller gå over til Rønningen Folkehøyskole. Den nyheten traff meg midt i fjeset - jeg hadde jo ikke fått greie på det før dagen før! Jeg håper hun får det fint i Oslo, og jeg håper hun vil finne seg til rette der. Men jeg kommer virkelig til å savne henne.

Vi er nå blitt én elev mindre i SSS-klassen vår - og det vil også si én rolle mindre til Grease. Heldigvis hadde hun en liten rolle i stykket, så det blir bare fordeling av replikkene hennes mellom oss andre jentene. Speaking of Grease; nå har vi endelig begynt med dansene til sangene, og det er så fantastisk gøy - jeg har ikke ord!! Åh, jeg elsker det, rett og slett! De fleste dansene går veldig greit, men det er noen av dansebevegelsene som går litt utenfor min "komfortsone", og det kan virke kleint når jeg utfører dem. Men jeg har lært meg at jeg bare må overdrive bevegelsene og heller tro jeg ser dum ut - for det er da det blir best. Dessuten syns jeg ikke det er flaut å danse for resten av klassen! Åh, jeg er så utrolig glad i dem alle. Sondre, medelev i klassen min, sa plutselig til meg: "Elvis her og Elvis der [begynnelsen på strofen jeg synger solo]... Det verset nailer du lett, Anabel." Som jeg satte pris på å høre det! Det er nemlig dette verset jeg må dra meg selv helt ut, haha. Du skulle ha sett meg - du ville ikke trodd at jeg hadde gjort noe slikt!

Jeg har også spilt mye Ligretto i det siste. Det er kjempegøy! Maiken er den absolutte mesteren her, og vinner så å si hele tiden. Likevel vil jeg si at jeg klarer meg overraskende bra selv! Det er så herlig spill, altså - helt utrolig. Jeg er blitt kjent for mine mange utbrudd og samtaler med meg selv under spillet; "flate, eller!", "åh, det var sykt deilig" eller "nå har jeg stagnert helt; hva skjer'a?" for å nevne noen. Hehe, de andre ler av meg til stadighet.

Angående det å ta det rolig på grunn av overbelastningsfasen jeg er inne i; jeg er ikke så veldig flink til det enda. Vel, i forrige uke gikk det greit - jeg hadde en treningsøkt fire ganger, i tillegg til at jeg danser i SSS-timene (og ja; jeg blir varm!). Her syns jeg at jeg var flink til å ta det rolig, men jeg føler meg kjempelat - og selvfølgelig kommer den dårlige samvittigheten tilbake. Denne uken har jeg trent i går - sammen med min nye treningspartner Martin (trener fortsatt med Anders også, da)! - og i dag. Jeg tok en sykt bra og tung treningsøkt i dag; løp harde intervaller på mølla før jeg trente styrke. Så nå har jeg vondt i kneet på grunn av den harde økten. Jeg skal trene på fredag, lørdag og kanskje søndag, og enten i morgen eller på torsdag. Æsj, jeg skulle ønske jeg klarte å slappe mer av. Det er vanskelig, altså! Jeg er jo vant til mye trening fra idrettslinjen på vgs. Kanskje jeg klarer å se bort fra søndagstreningen.

Nå skal jeg være kioskvakt sammen med Martin på et kjøpesenter! Berit spurte SSS-klassen, og jeg sa meg frivillig da hun spurte meg i etterkant. Jeg syns det er herlig å føle at jeg er til nytte! Dessuten fikk jeg med meg Martin, så jeg får jo koselig selskap! Forresten, jeg var på en obligatorisk skoletime i går hvor vi spilte bowling - ja, jeg ville ha fått fravær hvis jeg ikke var med! Bare for å gi deg et innblikk i hvor "hardt" det er på skolen vår, hehe.

- Bella

Høstferiens gang

2011-10-09T11:40:00.007+01:00

Så var høstferien over for denne gang, og aldri tidligere har jeg gledet meg så mye til å komme tilbake til skolen. Og nei; det kan du faktisk ikke tenke deg engang.

Denne ferien har gått med til litt av hvert; jeg har ikke slappet av og hvilt så mye i en ferie på flere år, og både nye (egentlig gamle jeg ikke har hatt på lenge) tanker og følelser kom tilbake til meg. Her gir jeg en kort oppsummering om hva jeg har brukt tiden min på her hjemme.

* Jeg har ikke trent én gang denne ferien! Det er faktisk år siden jeg har hatt så stor pause fra trening.

* Jeg fikk plutselig forferdelig vondt i kneet mitt uten at jeg egentlig helt vet hvorfor (du kan lese om det HER). Jeg klarte ikke å gå, og måtte bruke krykker i to dager! Det eneste grunnlaget jeg kan tenke meg, er overbelastning; jeg har nemlig trent veldig hardt og mye i det siste.

* Jeg har trukket en tann (som dere kan lese om HER). Det gjorde vondt da jeg satt i tannlegestolen, men enda vondere i ettertid. Kinnet mitt er nå hovnet opp, så det ser ut som om jeg suger på en diger drops på høyre side - hvilket jeg ikke gjør.

* Jeg har shoppet! Jeg shopper jo nesten aldri, men denne ferien har jeg virkelig dratt kortet gjennom terminalen flere ganger. Jeg har kjøpt meg sko og apotek-saker jeg trenger på grunn av tanntrekkingen.

Mine nye sko!

* Jeg har møtt Iselin; nabojenta og en av mine beste venninner! Hvor koselig det var å se henne igjen. Vi spilte kort og tv-spill og snakket mye sammen. Jeg setter virkelig stor pris på henne!

* Jeg har vært på familiebesøk til noen vi har kjent så lenge jeg kan huske. Det var helt fantastisk å se dem igjen; jeg føler meg så bra når jeg er sammen med dem! Jeg er så glad for at vi fortsatt har kontakten, hvilket jeg håper vi aldri vil miste.

* Jeg har fått slappet skikkelig av. Ligget i sengen eller sofaen med en film eller dataen i (altfor) mange timer. Men deilig var det - jeg trengte dette.

Siste photo shoot før Analin og jeg skilles igjen.

Nå reiser jeg hjemmefra om 45 minutter. Mamma og pappa tilbød seg å kjøre meg til Oslo, så jeg fikk plutselig en time til gode. Ahh, deilig! Jeg skal møte Analin og hennes skolevenninne på Oslo S og levere noen ting til henne som hun glemte, før jeg tar toget til Fredrikstad sammen med to gode venninner fra skolen min. Det skal bli godt å komme tilbake til skolen igjen.

- Bella

Time hos tannlegen.

2011-10-07T13:15:00.003+01:00

I dag har jeg trukket en tann! Rettelse: Jeg har revet ut en tann. Det var en visdomstann som begynte å vokse et sted hvor den ikke hørte hjemme, så den måtte trekkes ut. Selvfølgelig lå den veldig - nei; altfor - godt til, så det ble ekstra vanskelig for tannlegen å få den ut. Hun måtte nemlig dele tannen i flere biter, for så å trekke dem ut hver for seg.

"Er Anabel her?" spurte tannlegen ut i venterommet, og jeg svarte "ja" og reiste meg. Etter at vi hadde hilst og gått inn på rommet, utbrøt hun plutselig; "jeg kan se at du er nervøs. Men det gjør ikke noe særlig vondt, altså! Du vil kjenne litt når bedøvelsen blir satt inn, men det er alt! Det eneste er de ekle lydene jeg lager mens jeg trekker ut tannen. Hvis du kjenner noe da, må du bare si ifra, for da tar vi inn mer bedøvelse. Det vil heller ikke gjøre noe vondt, siden du allerede er bedøvet!" Åh, jeg ble så mye mer lettet da hun fortalte dette. Det gjorde så godt!

Ikke lenge etter var vi i gang. Jeg kjente at bedøvelsen ble sprøytet inn, men det var ikke ille i det hele tatt! Selv om jeg ville nærmest ville danse av glede, lot jeg det være i tankene; dette måtte da være for godt til å være sant. Etter hvert som bedøvelsen trakk inn, merket jeg følelsen av at munnen svellet opp og at snakkingen min bokstavelig talt dabbet av. Det var da tid for å trekke tannen ut.

Det var borringen som var verst. Det ga ekle isninger i hodet, og det kilte ubehagelig i ryggen. Tannlegen så jeg fikk noen rykninger da isningene var på sitt verste, så hun sprøytet inn mer bedøvelse. Likevel fikk jeg frysningene nå også, og en ny ladning med bedøvelse ble satt inn. Her måtte jeg begynne å tenke på noe annet for å holde meg positiv. Jeg tenkte først jeg kunne tenke på noen gode hendelser som har hendt meg, men det tok for lang tid å komme på og for vanskelig å konsentrere seg om. Derfor begynte jeg heller å se for meg ansikter på mennesker jeg var glad i og som betyr noe for meg. Og det hjalp! Da jeg fokuserte på dette, "glemte" jeg hva jeg egentlig drev med. Dessuten kom jeg også frem til at det er mange mennesker jeg setter pris på!

Etter en time var tannlegebesøket ferdig, og jeg ville smile da jeg fant ut at jeg faktisk overlevde etter å ha trukket tannen - men jeg klarte det ikke på grunn av bedøvelsen. Nå er det gått fire timer siden jeg befant meg hos tannlegen, og bedøvelsen er på vei ut. Jeg kan dermed smile, men nå ønsker jeg det ikke lenger - for smerten som befinner seg i munnen min nå er mye verre enn de smertene jeg hadde da jeg satt i tannlegestolen. Jeg frykter å snakke og å bevege tennene, for det gjør at smerten som jeg likevel har KONSTANT blir enda verre. Øynene mine renner, for jeg har det så vondt.

Men jeg prøver å tenke lyst: Jeg klarer å gå uten krykker i dag! Jeg merker nok at jeg må tenke over at jeg går, men jeg er kjempefornøyd med fremgangen! Dessuten kjøpte jeg meg et par sko i dag som jeg også ble veldig fornøyd med.

- Bella.

Dagens store mysterier.

2011-10-05T14:55:00.004+01:00

Dagene her hjemme går til å bare slappe av. Egentlig ganske deilig, i grunn, selv om jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe mer fornuftig. Er det ikke merkelig; jeg finner ALLTID ett eller annet å få dårlig samvittighet for. Jeg må seriøst skjerpe meg; hva er det som er mer fornuftig, da? Jeg går på folkehøgskole, så jeg har ikke lekser, og jeg har ikke noe å trene meg opp til - Sponsorløpet er over! Jeg må lære meg å slappe av.

Nok om det. Etter å ha slappet av i sofaen i noen timer og skulle reise meg opp, kjente jeg et svakt ubehag i venstre kne. Jeg prøvde å gå, men smertene ble bare større og større. Plutselig fikk jeg de samme vonde følelsene tilbake da de tidligere lukkede dørene til minner jeg prøver å glemme ble åpnet; minnene om den tiden da jeg humpet rundt på krykker, trillet rundt i rullestol eller kontorstol, og trengte hjelp til å hente hva enn det skulle være. Det er kjipt å føle seg så hjelpeløs - og det var akkurat denne fasen jeg så meg selv begynne å bevege meg inn mot nå.

Jeg klager ikke over at jeg har vondt - det er bare så irriterende å ikke vite hvorfor jeg skulle ha slik en stikkende smerte inne i kneet! Tidligere har det alltid vært åpenbart; en takling på fotballbanen, en vridning i gymtimen, et overtråkk mens jeg løper, eller noe liknende - men denne gangen har jeg ikke noe fast å referere tilbake til! Jeg har ikke trent på en uke, altså siden Sponsorløpet (vel, jeg klarte jo heller ikke å gå ordentlig på flere dager i etterkant grunnet stølhet), og jeg har jo omtrent bare dratt meg i sofaen med en god (ikke det engang...) film eller en varm pc - (eller begge deler) de siste dagene! Nå har jeg så vondt at jeg ikke klarer å gå ordentlig, og jeg gruer meg til å løfte opp beinet for å ta et nytt skritt, rett og slett fordi jeg er redd for at det skal gjøre så vondt som det gjør! Hva i all verden har jeg gjort som kan ha forårsaket de store smertene jeg har i kneet nå?

Litt senere på dagen fikk jeg plutselig lyst til å tegne, så jeg gikk ned på rommet mitt for å hente en arkblokk. Før jeg dro til Fredrikstad hadde jeg ryddet og "organisert" rommet mitt skikkelig, så jeg husket hvor jeg hadde lagt blokka hen; i nederste skuff på venstre side av skrivebordet.

Inne i denne blokka hadde jeg førsteutkastet fra den selvkomponerte sangen Analin og jeg lagde, sitater jeg har skrevet ned fra kjente skuespillere, tegninger og leksearbeid. Etter å ha bladd litt videre i blokka, kom jeg også over siden hvor jeg en gang mislykket prøvde å lage notelinjer og tegne ned notene til "Himlen i min famn". Det ble dessverre litt vel komplisert for meg - iallfall på den tiden jeg prøvde dette, hehe - så jeg husker jeg ga opp. Men da jeg kom over siden i dag, så jeg at noen hadde satt inn notene til deler av sangen! Ikke nok med det; vedkommende hadde i tillegg lagt inn notene til de tonene jeg synger i overstemmen sammen med Analin! For å bekrefte at notene var riktige, spilte jeg dem selv på orgelet nede i kjellerstuen, og de passet perfekt. Jeg spurte mamma og Analin (ikke noe vits å spørre pappa, altså, hehe) om det var de som hadde lagt inn disse notene, men de nektet. Hvem kan ha gjort dette? For det første; blokka har ligget i skuffen min mens jeg har vært i Fredrikstad, så hvem kan ha hatt lyst til å rote rundt på rommet mitt? Hvorfor ble akkurat denne blokka målet, og det at man også tok seg den frihet til å faktisk tegne i den - på notelinjer jeg allerede hadde laget? Og for det andre; hvem er det som faktisk kan den overstemmen jeg bruker til sangen? Den hører jo egentlig ikke til, men er bare noe som har blitt laget til en versjon for Analin og meg!

Merkelig, jeg sier det bare. Det fins flere uløste gåter her på Askerud Gård (og selvfølgelig ellers også) som jeg ikke aner svaret på. Det eneste jeg vet, er at G-nøklene på notelinjene ikke var i nærheten av de jeg lager, og at smertene i kneet er blitt annerledes enn de jeg har hatt tidligere; nå har jeg nemlig vondt bak på siden av kneet - ikke foran som jeg vanligvis har. Smertene begynner heldigvis å avta nå mot kvelden, så jeg satser på at jeg føler meg så godt som frisk i morgen. Hvis ikke, har jeg fått låne noen krykker av mammas venner. Ganske ironisk at vi ikke alltid har et par stående her hjemme; det føles jo som om Analin og jeg bruker krykker om hverandre hele tiden uansett...

- Bella.

Mine første inntrykk av Haugetun fhs!

2011-10-04T16:24:00.008+01:00

Tiden her på folkehøgskolen har gått helt ufattelig fort. Jeg kan fortsatt huske første skoledag; den triste følelsen jeg kjente da jeg så bilen til mamma og pappa dra fra skolen, men også en følelse som var preget av spenning for at jeg nå måtte klare meg selv. Jeg kan fortsatt huske det første møtet med romkameraten min her på skolen, Astrid, som jeg fant tonen med med én gang; hvordan vi tuslet rundt for oss selv, for blyge til å menge oss med gjengen som satt rundt bordene der ute. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg turte å ta initiativet til å være med på Godtestigen, en liten konkurranse som ble vist foran hele skolen. At dette skjedde for seks uker siden er nesten for utrolig til å være sant.

De første dagene gikk til å prøve å finne meg selv sammen med de andre. Jeg hadde et åpent sinn, og jeg syns jeg var flink til å gi av meg selv. Det å ha mennesker rundt meg hele tiden var virkelig annerledes fra hvordan jeg hadde hatt det tidligere, så jeg følte det krevdes ganske mye av meg.

Ut på tur! Her er Ina, Maiken, meg og Monika.

Sang, Scene og Studio. Jeg føler meg så trygg i klassen, og jeg trives så godt! Vi har ei fantastisk, søt og positiv sanglærerinne som jeg har blitt veldig glad i, samt en utrolig kul og artig studiolærer med en herlig humor som de færreste forstår, hehe. Jeg tør å synge åpent og høyt foran klassen, og jeg er ikke så nervøs som jeg var redd for at jeg ville være. Dette syns jeg at jeg har taklet veldig bra, og mye er takket være den gode tryggheten resten av klassen gir meg. I november skal vi sette opp en Grease-musikal, så dette vil klassen øve masse til fremover; både med sanger, manus, koreografering og selve sammensetningen. Jeg gleder meg!

Den herlige sanggruppa mi! Fra venstre: Meg, Charlotte, Krish, Fredrik og Kris.

Fritiden min har gått mye med til å øve på sanger - både de jeg har sammen med den midlertidige gruppa mi i sangklassen, og den jeg synger med sangpedagogen min, til å trene - både alene, som valgfag og sammen med treningsmakkeren min Anders, og til å være sammen med menneskene her. Her kan jeg slappe av med gode og spennende filmer (så lenge det ikke er skrekkfilmer som stippene ofte setter i gang i gymsalen), jeg kan ta meg en tur til butikken sammen med noen, spille bordtennis og biljard, eller andre spill som Ligretto og Alias. Jeg vinner ikke noe særlig i de spillene jeg er med på, men den gode opplevelsen sammen med mine venner gjør absolutt opp for nederlaget!

Vi spiller "Work To Do"! Her ser dere Lise og Karoline.

Plutselig stod høstferien for tur, og jeg kjente en viss tristhet inne i meg over at jeg måtte forlate denne skolen, menneskene og den gode atmosfæren som omgir dette bygget. Det var hardt å ta avskjed med alle, både elever og lærere, og jeg merket jeg kom til å savne dem. Men jeg trøstet meg med at det bare var en fattig uke til vi alle ville møtes igjen, og det ville jo også bli koselig å se familien min igjen.

Likevel har jeg hatt mine tøffe dager også. Det er mye som skjer, både på skolen og som tanker oppe i hodet mitt. Dette har til tider brutt meg ganske langt ned, og jeg har kanskje hatt en tendens til å se tomt ut i rommet eller ned i bordet, eller å trekke meg sammen til steder hvor jeg kan være i fred sammen med tankene mine. Jeg jobber med å holde meg positiv, og å ha det bra - hvem vil vel ikke det? - og jeg er bestemt på at jeg kan klare det. Jeg befinner meg et sted inne i tunellen nå, og bak meg ser jeg det mørkeste området hvor jeg en gang kom fra. Det er fortsatt en god vei før jeg når den andre enden av tunnelen, men lyset som skinner mot meg gir meg akkurat den styrken jeg trenger for å fortsette vandringen. Som gir meg akkurat det håpet jeg trenger for å kunne holde ut. Jeg må bare fortsette å gå. Fortsette å kjempe: Senk skuldrene og slapp av, Anabel; dette går seg til.

- Bella.

"Sometimes the best way to be happy is to let go of things you tried hard to hold on to"

Sponsorløpet!

2011-09-28T16:34:00.004+01:00

I dag løp jeg Sponsorløpet! For dere som ikke vet hva dette er, skal jeg gi en kort forklaring: Alle elevene her skulle løpe/jogge/gå en runde på 800-1000 meter så mange ganger vi klarte på to timer. Vi fikk visst også lov til å ta en pause og spise pølser under løpet hvis ønsket. Sponsorene måtte vi skaffe oss i forkant som kunne enten velge å sponse oss med en bestemt sum for hver runde jeg løp, eller en totalsum helt uavhengig av hvor mange runder jeg ville tilbakelegge.

Hele tirsdagsmorgenen gikk til å grue meg til løpet. Jeg følte meg rett og slett ikke klar i det hele tatt! Men det var det jo ikke noe å gjøre med; jeg tok på meg treningsklær og pulsbelte, så var det bare å begi seg i vei til stedet hvor dette skulle arrangeres. Da jeg ankom stedet, ble jeg heldigvis litt mer motivert for løping, og jeg satte musikk på ørene og begynte å løpe da rektoren ga klarsignalet: "Klar, ferdig, GÅ!"

Jeg pleier alltid å være flink til å begynne i et altfor raskt tempo, så jeg måtte virkelig være streng med meg selv for å ikke begynne for hardt; jeg skulle jo klare å løpe i hele to timer. Denne gangen syns jeg at jeg var flink til å holde et rolig tempo - med god hjelp fra pulsklokken min. Jeg fant nemlig ut at hvis jeg holdt meg på en puls mellom 170-175, ville jeg klare meg gjennom hele løpet!

Etter en halvtime følte jeg meg nesten ikke sliten, det var bare beinhinnebetennelsen jeg kjente. Men det gjorde ikke nok vondt til at jeg måtte - eller ville - gi meg av den grunn! Jeg var fortsatt ikke veldig sliten da det hadde gått en time, og tanken på at jeg faktisk var halvveis motiverte meg til å fortsette løpet ut. Her fant jeg også ut at hvis jeg fortsatte i dette tempoet, og økte litt mot slutten, kunne jeg nå 20 runder! Hvorfor skulle jeg trenge pause eller aktiv pause?! Jeg følte meg kjempebra - beina mine også! Det var nok da jeg hadde løpt i 90 minutter jeg begynte å kjenne at det skulle bli deilig å være ferdig om 30 minutter, men jeg skal ærlig talt innrømme at jeg var overraskende lite sliten enn det jeg hadde trodd jeg ville være! Det var først da jeg skulle gå inn på de siste rundene jeg virkelig kjente det ble hardt, og at jeg lengtet etter å bli ferdig.

Jeg var den siste som ble igjen på banen. De andre hadde enten gitt seg, eller hadde begynt å løpe tilbake til skolen. Lærerne sa at man kunne få ni runder hvis man gjorde det (strekningen var på 7 km). Jeg ble også spurt om jeg ville være med, men jeg avslo; jeg ville ha rundene mine ordentlig. Rett skulle flate meg være riktig. Da det var rundt 10 minutter igjen, og det bare var rektoren, Per Morten, som ryddet etter grillingen og meg igjen, spurte jeg ham - i farten selvfølgelig - om jeg rakk to runder til. Jeg hadde nemlig løpt 18 runder. Han svarte smilende: "Jeg venter på deg, jeg, Anabel." Åh, det gjorde så godt å høre! Jeg ville faktisk nå målet mitt; på 20 runder! Men her måtte jeg også sette hjernen i sving, og fokusere på positive tanker. Da jeg endelig nådde 20 runder på tiden 2.03.04, falt jeg sammen ned på bakken. Beina mine var helt ødelagte. Jeg reiste meg opp, og til min store overraskelse gikk beina mine av seg selv! En ganske artig opplevelse, egentlig, hehe.

Sammen med rektoren kjørte vi tilbake til skolen. Han virket tydelig imponert over meg og prestasjonen min, og det var jo kjempekoselig! Jeg hadde skikkelige problemer med å gå, og nærmest haltet (blir feil å skrive det også, siden jeg var helt utmattet i begge beina) inn på skolen. Da jeg entret spisesalen, utbryter Linken (internatlederen); "Anabel, har du ingen begrensninger?!", mens Irene, en lærer her på skolen, sa til meg da jeg fortalte henne at jeg hadde løpt 20 runder: "Det er jo som de beste gutta, det!". Mens jeg sitter og spiser, kommer også Marianne, ei venninne jeg har her på skolen, at jeg har god utholdenhet (jeg faktisk!!), og da jeg forlot matsalen hørte jeg en Sondre, en medelev i SSS-klassen min, si: "Anabel er maskin!". Er det ikke herlig?! Jeg syns jeg ikke har god utholdenhet i det hele tatt - og jeg har det jo egentlig heller ikke - men evnen min til å klare å presse meg hardt på det nivået jeg ligger på (løpemessig sett), har blitt bedre i det siste, og det er stort for meg!

Nå sitter jeg i sengen og slapper av. Jeg har vært helt gåen siden Sponsorløpet, men jeg klarer i alle fall å gå bedre enn det jeg klarte i formiddag! Det har gått seg litt til, hehe. Etter å ha lagt sammen summen fra alle sponsorene mine, er jeg oppe i 4250 kr, og er fornøyd med det. Nå skal jeg bare hvile meg frem til jeg skal på Bibelgruppe senere i kveld - noe jeg gleder meg veldig til!

- Bella.

"Pain is temporary but victory is forever."

Besøk av Dagfinn Enerly!

2011-09-25T18:56:00.005+01:00

I går, samme lørdag som jeg ledet Dagens Ord på morgensamlingen (som dere kan lese om HER), fikk skolen besøk av den store idrettsmannen Dagfinn Enerly! For å gjøre en lang historie kort for dere som ikke vet hvem han er: Han var en stor og kjent fotballspiller, men i en kamp i 2005 kom han i en tragisk duell rundt fem-meteren i hans angrepssone, og han ble liggende på bakken. Videre fortalte han at keeperen hadde kommet bort til ham og spurt om alt var bra og om han skulle tilkalle hjelp. Enerly hadde svart med å spørre om keeperen kunne legge beina og armene hans ned på bakken, for det var akkurat som om de var til værs. Keeperen hadde med en mer alvorlig mine fortalt at alle beina og armene hans var allerede strukket ut på bakken. Da sa Enerly at han kunne tilkalle hjelp.

Her skjer det som skulle endre Enerlys liv totalt.

Keeperen spør hvordan det går med Enerly.

Enerly fikk nakkebrudd og ble lam fra halsen og ned. Til tross for all motgangen han fikk, valgte han å ikke la seg knekke av dette: "Jeg hadde to valg; jeg kunne velge å gi opp, eller jeg kunne velge å kjempe." Han har holdt seg optimistisk og positiv - mer enn det jeg noen gang trodde kunne være mulig i en slik situasjon - og fått store fremganger. Fra å ikke kunne gjøre noen ting, klarer han nå spise en brødskive selv, bevege armene sine og pusse tennene til barna sine. Han er også fast bestemt på at han skal klare å gå en gang også! Om det blir om ett år, fem år, ti, tjue...; en eller annen gang! Enerly hadde også stor selvironi, så vi lo mye med ham da han fortalte de artige anekdotene hans, som hvordan han lærte barna sine å rulle snus til ham, eller da han klappet seg på låret og spurte hva det var for noe: Lammelår. Haha, han var virkelig morsom og imøtekommende.

Dagfinn Enerly og meg!

Dagfinn Enerly fikk meg virkelig til å tenke og sette mitt liv i et annet perspektiv. Jeg har vel kanskje vært i overkant klagende over skadene i beina mine (korsbåndskader, bruskskade, beinhinnebetennelser, strekker og lårhøner), men hvorfor har jeg det? Jeg klarer jo å gå, løpe, trene og spille fotball (til en viss grad), så hva har jeg å syte over? Derfor har jeg bestemt meg for at neste gang jeg skulle ta meg selv i å synes synd på meg selv angående skadene mine, skal jeg tenke på ham og si til meg selv at jeg ikke har det så verst likevel. For Enerly er alltid glasset halvfullt. Han er et forbilde! Han er blitt en av mine store forbilder. Det betydde så utrolig mye for meg at jeg fikk møte ham.

- Bella

"The only limitations you will ever have, are the ones you put on yourself"

Kilder:
http://fotball.adressa.no/incoming/article20469.ece
http://www.dagbladet.no/sport/2005/11/11/449016.html

1. elev som holder "Dagens Ord"!!

2011-09-25T10:09:00.006+01:00

Hver morgen, etter frokost, starter vi med en fin morgensamling. Denne morgensamlingen avsluttes med en "Dagens Ord" som en av arbeiderne her på skolen holder, noe jeg alltid gleder meg litt ekstra til. Disse er slags andakter som inneholder et godt budskap til moral og oppførsel og/eller om Gud og Jesus. Jeg setter utrolig stor pris på disse Dagens Ord'ene, og jeg har til og med begynt å skrive dem ned i en bok slik at jeg aldri vil glemme dem. På fredag spurte Berit (sanglærerinnen min, jeg regner med at dere 'by now' har skjønt det) om jeg ville holde Dagens Ord på lørdag! Jeg følte meg så utrolig stolt over at hun ville spørre meg! Selv om jeg ikke helt visste hva jeg skulle snakke om eller hvordan jeg skulle klare det, var dette en utfordring jeg virkelig satte stor pris på. Berit sa at hun trengte svar i løpet av dagen, men det tok ikke lang tid for meg å bestemme meg for at dette skulle jeg!

Fredagskvelden gikk til å gå gjennom det jeg skulle formidle. Jeg valgte å hente inspirasjonsideen fra noe jeg hørte Arild, kateketen i hjemkommunen min, fortalte på en andakt på gospelen, og heller bygge videre på den, med god hjelp fra Analin. Hun ville også holde en slik andakt for sin skole, og sammen fikk vi jobbet frem noe jeg ble utrolig fornøyd med! Jeg gledet meg faktisk til å formidle budskapet til resten av skolen!

Lørdagens morgensamling kom, og jeg merket jeg var skikkelig nervøs og skalv i hele kroppen. Hva i all verden hadde jeg rotet meg oppi denne gangen? Jeg fikk heldigvis tid til å øve gjennom det jeg skulle si (manusfritt!), samt be en liten bønn til Gud om at Han måtte være med meg, før samlingen startet, og da følte jeg følte jeg meg så klar som jeg kunne bli. Morgensamlingen startet med litt praktisk informasjon for dagen, før Berit fortalte at jeg skulle holde Dagens Ord. Jeg trådte opp, i følge med en applaus fra elevene. Aldri før har jeg snakket foran en så stor forsamling! Selv om jeg var kjempenervøs under hele 'talen' og skalv som flate, prøvde jeg å ta meg sammen og si til meg selv at jeg har et viktig budskap å fortelle til de andre. Noen gode ord til ettertanke. Jeg merket at jeg var mer skjerpet, og det gikk faktisk bedre enn jeg hadde trodd! Da jeg var ferdig fikk jeg varm applaus fra salen, og både lærerne og elevene omringet meg og roste meg opp i skyene for det jeg hadde sagt. Det var fantastisk!

Så denne dagen kunne jeg skrive ned Dagens Ord av det jeg selv fortalte. Det var utrolig stas for meg! Jeg ble skoleårets første elev som holdt Dagens Ord, og jeg både regner med og håper at dette ikke ble min siste!

- Bella

"A wise person knows that there is something to be learned from everyone"